Gypsy Rose’ hevn

Det var den perfekte historien for å svindle sympatisører.
En datter som stolte blindt på sin mor.
En mor med et ønske om å skade sin egen datter.

Gypsy. Bilde: http://www.goodhouseekeeping.com

Juni 2015. Den unge jenta på bildet over står på badet i sitt eget hjem og holder seg for ørene. Kjæresten hennes har bedt hun om å ikke lytte til, eller se, drapet på sin egen mor. Hun adlyder.

Når man hører om en datter som har drept sin egen mor, tenker man kanskje at hun er farlig, en drapsmann. Men om man graver litt i denne historien viser det seg at moren har mishandlet sitt datter siden hun ble født. Ikke den sedvanlige mishandlingen man vanligvis hører om fra en omsorgsperson. Gypsy ble utsatt for en helt annen type mishandling som sjokkerte en hel verden.

Moren til Gypsy, Dee Dee Blanchard led av den psykiske sykdommen, Munchausen by Proxy. En person med Munchausen by Proxy, påfører andre mennesker sykdommer og lidelser. Det vanligvis en mor som påfører sykdommer på sitt eget barn. Barnet er ofte inn og ut av sykehus, og har ofte flere «symptomer» som overgriperen påstår at barnet har. Det er vanlig at overgriperen oppsøker flere forskjellige leger og sykehus, selv om en fagperson har fortalt overgriperen at barnet ikke er syk. Overgriperen fremstår ofte som sympatisk, bekymret og oppriktig.

Dee Dee og Gypsy. Bilde: http://www.tv2.no

Flere alvorlige sykdommer

For å forklare dere hvordan det er mulig at en ung jente tar livet av sin egen mor, må vi gå litt tilbake i tid.
Da Gypsy var bare noen måneder gammel, og hennes far fortsatt var inne i bildet, var overbevist om at datteren led av søvnapné. Gypsy var på dette tidspunktet stadig vekk på sykehuset. Hun tilbrakte flere netter der, og store apparater var tilkoblet den lille kroppen. Gypsy ble utsatt for flere undersøkelser, på tross av at hun ikke hadde noen symptomer på søvnapné.
Morens overbevisning om at datteren hadde flere sykdommer fortsatte.

Gypsy tilbrakte store deler av livet sitt i rullestol. Rett før den unge jenta var på randen av tenårene, ble hun med på motorsykkeltur med bestefaren. De havnet i en mindre ulykke, og Gypsy fikk en liten skade på kneet. Moren påsto at dette slett ikke var en liten ulykke, men svært alvorlig. Hun mente også at denne skaden på kneet ville føre til flere operasjoner. Gypsy ble da satt i rullestol, på tross av at hun kunne bevege seg helt fint. Bruken av rullestol førte til at Gypsy deltok på Special Olympics opptil flere ganger.

Jeg får ikke nevnt alle sykdommer som moren påsto at Gypsy hadde. Det var skremmende mange, og også overdrevent bruk av medisiner. På et tidspunkt forgiftet hun også sin datter, for at hun skulle få mage- og tarmproblemer. Forgiftning ser ut til å være en vanlig form for mishandling blant personer med Munchausen by Proxy.

En av de mest ekstreme operasjonene moren fikk Gypsy utsatt for, må være da hun fikk datterens bukspyttkjertel fjernet. Den unge jenta ble også en rekke ganger tvunget til å spise mat gjennom tube.

Medisinskapet hos den lille familien viser et skremmende forbruk av medikamenter.
Bilde: http://www.abcnews.go.com
Gypsy som ung jente. Bilde: YouTube, film av Dr. Phil.

Skole var også fraværende i Gypsy’ liv. Hun sluttet i andre klasse, og ble hjemmeskolert etter dette. Dee Dee mente at dette var nødvendig på grunn av Gypsy’ sykdommer.

Donasjoner og svindel

Dee Dee mottok flere donasjoner fra en rekke privatpersoner og organisasjoner. Dee Dee og Gypsy var ofte å se i media, og de hadde god kontakt med nærmiljøet der de bodde. En ung jente med alvorlige sykdommer førte til at flere hadde sympati med familien. Flere naboer og venner stormet til for å hjelpe den stakkars alenemoren, med et barn som var svært krevende med flere alvorlige sykdommer.

Gypsy ble kåret til «Årets barn» av organisasjonen Oley Foundation.
I 2008 bygde Habitat for Humanity et lite hus til dem, med en rampe for rullestolbrukere. Moren fikk også flere gratis flyturer til andre stater i USA, for å møte helsepersonell som kunne hjelpe datteren. Da den lille familien var på besøk andre steder, fikk de bo i husene eid av Ronald McDonald House Charities. De fikk også sponset tur til Disneyland og gratis konserter.

Faren til Gypsy betalte også høye månedlig utgifter for datteren. Han prøvde flere ganger å komme på besøk, men Dee Dee endret planer i siste liten slik at han aldri fikk se hvordan det sto til med datteren.

Mistanke

Det var få som hadde mistanke om at Dee Dee løy om datterens sykdommer, men et fåtall personer hadde følelsen av at alt ikke var som det skulle. En lege ved navn Bernardo Flasterstein fattet mistanke når Dee Dee og Gypsy hadde legetime hos ham i Springfield. Alle tester han hadde tatt av datteren viste ingen tegn på at hun ikke skulle klare å gå. Da han fortalte moren om sine mistanker, sluttet dem å besøke legen.
Legen tok ikke kontakt med barnevernet, ettersom han ble fortalt av annet helsepersonell å behandle familien med respekt.

En anonym innringer tok kontakt med politiet i 2009. Innringeren fortalte at den ustabile moren hadde brukte flere forskjellige navn og fødselsdatoer for seg selv og datteren, og ga politiet et hint om at Gypsy var friskere enn moren påsto. Da politiet konfronterte Dee Dee med dette, stolte de på hennes forklaring. Hun forklarte at forfalskningen av navn og fødselsdatoer var på grunn av at hun ikke ville at Gypsy’ voldelige far skulle oppsøke dem. Noe som selvfølgelig var usant. Politiet henla saken.

Planlegging av drapet

Etter hvert forsto Gypsy at hun ikke var syk, og at moren hadde mishandlet henne gjennom hele barndommen. Hun prøvde flere ganger å rømme fra den grusomme tilværelsen moren skapte for henne.

En gang i løpet av 2012 fikk Gypsy kontakt med en mann på hennes egen alder over internett. Hun brukte datamaskinen i skjul, etter at moren hadde gått til sengs. Mannen hun fikk kontakt med, heter Nicholas Godejohn. Denne unge mannen hadde flere problemer, et rulleblad med blant annet uanstendig oppførsel (muligens blotting). Han hadde også enten dissosiativ identitetsforstyrrelse eller autisme.

Et par år senere fortalte Gypsy ei venninne at hun og Nicholas hadde snakket om å rømme til utlandet sammen, og at de hadde snakket om å få barn. De to flørtet mye på nettet, og de snakket ofte om sex.

Gypsy fikk kjæresten til å komme på besøk til hun og moren. Dee Dee sa at hun synes at kjæresten var skummel. På tross av at moren prøvde å få de to fra hverandre, fortsatte kontakten. De planla etter hvert å ta livet av Dee Dee.

Nicholas (venstre), Gypsy og Dee Dee (høyre). Bilde: http://www.rollingstone.com

Drapsnatten

Nicholas kom igjen til Springfiels i juni 2015. Moren og Gypsy var avgårde på enda et legebesøk. Da de ankom huset sitt, ba Gypsy Nicholas om å komme hjem til dem etter at Dee Dee hadde lagt seg. I følge Nicholas ble han utstyrt av Gypsy med gaffateip, hansker og en kniv.
Gypsy påsto senere at hun trodde at kjæresten aldri kom til å bruke utstyret.


Juni 2015. Den unge jenta (…) står på badet i sitt eget hjem og holder seg for ørene. Kjæresten hennes har bedt hun om å ikke lytte til, eller se, drapet på sin egen mor. Hun adlyder.

Nicholas gikk så inn på soverommet til Gypsy’ mor. Han knivstakk henne flere ganger. Deretter hadde det unge paret sex på Gypsy’ rom. Før de stakk av fra åstedet stjal de 4000 dollar fra moren, og de oppholdt seg på et motell i nærheten.

Det tok en noen dager før liket av Dee Dee ble funnet. Gypsy’ har sagt i ettertid at hun var bekymret for at ingen fattet mistanke om drapet, og at morens kropp ikke ble funnet. For at Gypsy’ ikke lenger skulle være plaget av disse tankene, tok kjæresten saken i egne hender.
Han postet på Dee Dee’ Facebook-side som en statusoppdatering; «That Bitch is dead!». Sytten minutter senere skrev han, også som en statusoppdatering, at en gjerningsmann hadde drept Dee Dee på bestialsk vis, og voldtatt Gypsy.
Dette forårsaket bekymring blant Dee Dee’ Facebook-venner, og politiet ble kontaktet.

I senere tid

Gypsy har uttalt seg mye til media om hvorfor hun var med på å planlegge drapet på sin egen mor. På ett vis kan man kanskje ha forståelse for det – hun ble utsatt for mishandling hele livet – på et annet vis kan man ikke forstå det. Jeg tenker som så at hun hadde andre muligheter enn å begå drap. Selv om hun gjentatte ganger prøvde å rømme, kunne hun vel kanskje dratt fra huset mens moren sov, varslet noen og fått politiet til å komme? Det er vanskelig å si, og det er vanskelig for meg å komme med forslag og synspunkter når jeg aldri har vært i situasjonen.

Om du ønsker å se mer om denne saken, kan du se HBO-dokumentaren Mommy dead and dearest.

Film fra YouTube.

Kilder brukt i denne saken

  • Psykologtidsskriftet
  • Goodhousekeeping
  • TV2 Nyheter
  • HBO-dokumentaren «Mommy dead and dearest»
  • YouTube (Film av Dr. Phil)
  • Wikipedia
  • ABC News
  • Rolling Stone

Farlige telefonsamtaler

Den 28. mai 1980 forsvant Dorothy Jane Scott fra Anaheim i California. Hun var en alenemor som bodde sammen med sønnen og tanten sin. Hun ble beskrevet som en rolig og kristen jente som for det meste oppholdt seg hjemme – og som aldri rørte narkotika eller alkohol.

Den dagen Dorothy forsvant kjørte hun og to kollegaer til sykehuset, fordi den ene kollegaen hadde fått en allergisk reaksjon fra et edderkopp-bitt. Da de ventet på at papirarbeidet skulle klargjøres, skulle Dorothy hente bilen og vente på de to andre ved sykehusets hovedinngang. Da kollegaene kom ut var ikke Dorothy der, men bilen hennes kom kjørende kort tid etterpå, i høy fart. Men plutselig skiftet bilen retning og kjørte vekk fra sykehuset. Ingen av de to kunne se hvem som kjørte bilen, de ble blendet av lyktene. Føreren av bilen hadde også slukket billyktene da den kjørte ut på veien, til tross for at det var kvelden og mørkt. Dorothy ble meldt savnet et par timer senere – da ingen fikk kontakt med henne.


Dorothy Jane Scott (bilde: the-line-up.com)

Skremmende telefonsamtaler
I flere måneder før Dorothy forsvant, hadde hun mottatt flere skremmende telefonsamtaler fra en ukjent mann. Det er grunn til å tro at mannen forfulgte henne, og var en såkalt «stalker». Dessverre blir ikke slike hendelser tatt så alvorlig som de burde. Mannen hadde blant annet truet Dorothy, og sagt at han ville «kutte henne opp i småbiter, slik at ingen noensinne ville finne henne». I andre telefonsamtaler kunne han fortelle henne hvor mye han elsket henne – temperamentet til mannen skiftet raskt. Han fortalte henne også om daglige rutiner i hennes eget liv, for eksempel at hun hadde vært en tur på butikken. Dette var et tegn på at han overvåket henne og visste hvor hun befant seg til enhver tid.

En dag hadde også mannen bedt Dorothy om å gå utenfor huset, fordi han hadde en gave til henne. Da hun gikk ut fant hun en vissen rose på vinduet til bilen sin. Etter trusselen om å drepe henne, hadde hun skaffet seg en pistol og begynte å ta karatetimer. Det var tydelig at telefonene skremte Dorothy, og at hun var redd for at mannen skulle gjøre alvor av truslene sine.

Dorothy hadde ingen kjæreste som de visste om, heller ingen annen mann i livet hennes som muligens telefonterroriserte henne. Dorothy uttalte en gang til familien sin at hun gjenkjente stemmen, men hun klarte ikke å plassere den.

Forsvinningen
Dagen etter at Dorothy forsvant, fant politiet bilen hennes. Den ble funnet i full fyr omtrent 16 kilometer fra sykehuset. Det var ikke spor etter hverken Dorothy eller gjerningsmannen i nærheten av bilen. 

I juni 1980 ringte en mann til en lokalavis, nylig etter at de hadde skrevet en artikkel om Dorothys forsvinning. Mannen påsto at han hadde drept Dorothy. Grunnen for drapet var visstnok at Dorothy hadde vært utro mot innringeren, da han konfronterte henne hadde hun benektet forholdet – som igjen førte til mordet. Politiet hadde grunn til å tro at dette var rette mannen som ringte og ikke en som bare var ute etter oppmerksomhet, han fortalte blant annet at Dorothy hadde på seg et rødt skjerf da hun forsvant, han opplyste også om flere detaljer som ikke var kjent via medier.

I hele fire år etter forsvinningen, hver eneste onsdag (helt frem til 1984) mottok også moren til Dorothy skremmende telefoner. Moren fikk som regel alltid disse telefonene da hun var hjemme alene. Men en dag svarte mannen hennes på telefonen, da la drapsmannen fort på røret, og telefonene stoppet. Mannen påsto hele tiden at han enten hadde Dorothy fanget, eller at han hadde drept henne. Det var aldri mulig å spore samtalene, fordi mannen aldri prata lenge i telefonen. 

Dorothy ble funnet 6. august 1984 av en mann som jobbet i nærheten av der liket hennes ble dumpet. Det var ikke mulig å finne ut hva dødsårsaken var ut i fra obduksjonen – så man kan ikke vite om hun ble drept, selv om det er sannsynlig.

Etter at hun ble funnet startet telefonsamtalene – igjen. Mannen spurte da «Er Dorothy hjemme?»
De siste samtalene må ha satt et ekstra støkk i familien, ikke bare begynner den farlige drapsmannen å ringe igjen, men han stiller også spørsmål som han allerede vet svaret på – som om han synes det er morsomt å plage familien. 

Vi får nok aldri svar på hvem som kidnappet Dorothy, men det er ingen tvil om at dette er eller var en veldig farlig person. Jeg har skrevet et innlegg om stalking tidligere, og hvorfor det kan være så farlig, innlegget kan du lese her.



#kriminteressert #truecrime #krim #stalker #stalking

Kilder: medium.com, the-line-up.com og unsolvedmysteries.wikia.com. Bilde: the-line-up.com

 

En ekte julegåte!

Titter innom for å ønske mine lesere en riktig god jul!

Dette innlegget ble skrevet for noen dager siden, etter ønsker fra en leser om en ekte julegåte på selveste julaften. Og deres ord er min lov, en ekte gåte skal bli! Jeg måtte lete litt for å finne en mystisk sak som hadde skjedd 24. desember, men jeg fant det til slutt. God lesing!

De savnede Sodder-barna (bilde: Smithsonian Magazin)

Forsvinningen av fem søsken

På julaften i 1945 brant familien Sodder sitt hus ned i Fayetteville, West Virginia. I huset bodde faren George, moren Jennie og ni av deres ti barn. Jennie og fire av de ni barna klarte å komme seg ut av huset i live, men det ble aldri funnet likrester eller tegn til hvor de siste fem barna ble av. Familien har alltid trodd at barna overlevde og kom seg ut av huset, og de er ikke alene om det..

Tidslinje

Kl. 22.00 – Jennie lot de yngste barna være våkne litt lenger enn vanlig denne julaftenen, så lenge to av brødrene på 14 og 9 år fortsatt var våkne med dem, og så lenge de lovte å ta inn kuene og mate kyllingene før de gikk til sengs. De to eldste brødrene og faren George hadde allerede lagt seg. Jennie gikk så opp i husets andre etasje for å legge seg, hun tok da med seg lille Sylvia på 2 år. 

Kl. 00.30 – Husets telefon ringte og Jennie gikk ned for å svare. En kvinne i andre enden som Jennie ikke gjenkjente stemmen til spurte etter en person som var ukjent for familien. I bakgrunnen kunne Jennie høre latter og klingring i glass. Hun fortalte kvinnen at hun hadde ringte feil nummer, og la så på telefonen. Da hun skulle gå for å legge seg igjen, la hun merke til at gardinene ikke var dratt for, og at lysene ikke var slukket. Dette var noe barna vanligvis gjorde før de la seg. 

Kl. 01.00 – Jennie våknet igjen, denne gangen av en lyd fra taket. Hun mener det kunne høres ut som et tungt objekt traff taket, for og så rulle nedover. Hun sovnet igjen like etterpå. Etter en halvtimes tid våkner hun igjen – denne gangen av røyklukt. Hun gikk da inn på Georges kontor, og la merke til at det brente rundt sikringsskapet og telefonledningen (noe som kan forklare en elektrisk feil på anlegget).

Fire av søsknene og foreldrene prøvde å rope til de fem andre barna som sov på loftet, at de måtte komme seg ut av huset. De hadde ikke mulighet til å gå opp på loftet, ettersom trappen var i full fyr. 

Da familien hadde kommet seg ut, prøvde George å klatre opp langs veggen på huset for å åpne loftsvinduet. Stigen som familien vanligvis brukte lå ikke på sin vanlige plass eller noe annet sted rundt huset. Da George ikke klarte å klatre langs veggen, prøvde han og flytte begge de store bilene han brukte i jobbsammenheng inntil huset, men ingen av bilene ville starte til tross for at de hadde fungert helt normalt tidligere den dagen.

Etter gjentatte førsøk på å nå ungene, måtte familien gi opp. De så hele huset sitt brenne ned på bare 45 minutter. 

Bilde: serialkillersschoolshooters.tumblr.com

Hvorfor trodde foreldrene at barna var i live?

  • Det var først antatt at barna hadde gått bort under brannen, og at man ville finne dem når brannen var slukket og man kunne gå inn i huset. Naturlig å tro, det skjer dessverre ofte at personer dør i brann. Men da brannvesenet og familien tok seg inn i huset igjen, var det ingen tegn til barna. På 1950-tallet ble det også gitt ut flyers og satt opp plakater med tilbud om en dusør til den som kunne finne barna eller gi informasjon om hvor de befant seg.

     

  • En av brannmennene mente at flammene kunne vært så sterke – og varmen så høy at barna brant helt opp uten å etterlate seg verken bein eller andre fragmenter.
  • Brannvesenet mente at brannen skyldtes elektrisk feil på anlegget. Men George Sodder var sterkt i mot denne teorien, han hadde nemlig nylig fikset det elektriske anlegget, og fått det undersøkt. Foreldrene mistenkte at brannen var påsatt – nettopp fordi meningen var å kidnappe barna. George mente at barna kan ha blitt tatt av den Sicilianske mafia, fordi han hadde uttalt seg kritisk om Benito Mussolini. Han mente selv at han hadde god grunn til å tro på denne teorien. I oktober 1945 besøkte en selger familien – han ville selge dem livsforsikring. Da selgeren ble avvist skal han ha sagt til George; «huset ditt til vil gå opp i flammer og dine barn vil bli ødelagt på grunn av det du har sagt om Mussolini». En annen gjest kom også på besøk litt senere, på utkikk etter jobb på gården deres. Denne gjesten hadde sagt at sikringsskapet «vil forårsake brann en dag». George reagerte på dette, for det var da han akkurat hadde fått en elektriker til å se over huset og fått beskjed om at anlegget var trygt.Noen uker før jul hadde de eldste guttene i familien obsertvert en merkelig bil stående langs hovedveien i byen, og passasjerene hadde visstnok holdt et øye med de yngste barna når de var på vei hjem fra skolen.

     

  • Foreldrene begynte å sette spørsmålstegn ved en rekke mystiske hendelser rundt saken kort tid etter brannen. Et av spørsmålene de stilte seg var hvorfor strømmen ikke hadde gått i huset hvis brannen var forårsaket av en elektrisk feil. De elektriske juletrelysene hadde vært på de første minuttene av brannen. Stigen som familien mente hadde stått på sin faste plass tidligere på dagen ble funnet 23 meter lengre borte i gaten. I tilegg mente en telefonreperatør at telefonledningen ikke hadde brent opp slik som moren observerte. Telefonledningen hadde blitt kuttet i masten, 4 meter oppe fra bakken. 

     

  • Noen av naboene hadde sett en mann som stjal noe fra eiendommen rundt tiden da brannen startet. Mannen ble arrestert og han innrømte tyveriet, han mente også at det var han som hadde kuttet telefonledningen, i tro om at det var denne ledningen som forsynte huset med strøm. Ingen politirapporter identifiserer denne mannen, og det har heller aldri blitt forklart hvorfor han stjal fra eiendommen eller hvorfor han hadde ønske om å kutte over familiens strømledning.

     

  • Moren hadde også store problemer med å tro på teorien at barna skal ha blitt helt brent opp. Elektriske apparater ble funnet i huset etter brannen, uten at disse var blitt til aske. Hun pekte også på en lignende sak som skjedde i tiden da deres hus brant ned. En familie på syv mistet livet i brann, og alle skjelettene ble funnet av familien. Hun testet ut teorien selv, og brant levninger etter dyr for å se om skjelettet også brant opp – noe det aldri gjorde. En ansatt ved et krematorium som Jennie tok kontakt med, hadde informert henne at skjeletter ikke brant opp selv ved 1090 grader i to timer. 

     

  • I 1946 dukket det opp nye momenter i saken. En bussjåfør meldte seg som et mulig vitne i saken. Han hadde kjørt bussen sin forbi huset den dagen det begynte å brenne, og han mente og ha sett personer som «hev baller i full fyr» på huset. Noen måneder senere ble det funnet en liten grønn gummiball i busken nær huset. Familien mente at brannen må ha startet på taket, men dette kunne aldri bevises. Men, når jeg leser om dette synes jeg jo det er merkelig at trappen til loftet var i full fyr samtidig som det brant på kontoret i en annen etasje. Kan det ha blitt hivd baller eller en form for granater inn i huset så det begynte å brenne flere steder?

     

  • En kvinne som jobbet som servitør mente at hun hadde servert de fem barna frokost morgenen etter brannen på kafén hun jobbet.

     

  • En kvinne som drev et hotell kalt Charleston Hotel, mente og ha sett barna en ukes tid etter brannen. Rundt midnatt hadde barna ankommet hotellet med to menn og to kvinner. De voksne hadde i følge kvinnen sett italienske ut. Hun prøvde å snakke med barna, men da hadde en av mennene blitt sint. Han hadde snakket på italiensk til følget, og ingen av dem turte å snakke til kvinnen etter det. Politiet setter ikke lit til denne forklaringen i dag.

     

  • I 1967 kom det enda et nytt tips i saken. George dro til Houston for å undersøke påstanden til en kvinne som hadde skrevet brev til familien og påsto at Louis Sodder hadde innrømt sin faktiske identitet til henne. Politiet hjalp George å finne mannen som visstnok skulle være Louis, men han nektet for og være en av Sodder-familiens forsvunnede sønner. George trodde ikke på benektelsen, og hadde denne mannen i tankene resten av sitt liv.

     

  • Det var ikke det eneste brevet familien mottok i 1967. De fikk også et fotografi i posten, brevet var poststemplet i Kentucky og uten avsenderens adresse. Mannen på bildet lignet på Louis, og var i 30-årene, noe Louis også ville vært på den tiden. På baksiden av bilde var det skrevet; «Louis Sodder. I love brother Frankie. Llil boys. A90132». Familien ansatte en privatdetektiv så han kunne kikke på saken, men detektiven tok aldri kontakt med familien igjen, og de klarte ikke å lokalisere ham. Jeg har prøvd å finne ut hva nummeret «A90132» kan bety, men det har jeg ikke klart. Det kan være et postnummer, muligens til en italiensk by. Beskjeden bak bildet er kryptisk, og det er vanskelig å fortstå hva som menes med «I love brother Frankie», ingen av de fem barna het Frankie. Det er mange teorier rundt dette nummeret, og en lang tråd med mange gode forslag på et forum. Tråden kan leses her.

Dette er bildet som ble sendt til familien i 1967 (bilde: wikr.com)


George døde i 1969, og Jennie klarte aldri å glemme saken. Hun fortsatte å stille spørsmål ved brannen og hun brukte kun svarte klær resten av livet, for å vise at hun sørget. Jennie gikk bort i 1989.

De gjenlevende Sodder barna fortsatte å undersøke saken etter foreldrenes død, også med hjelp fra deres egne barn. De har kommet frem til sin egen teori som omhandler at den sicilianske mafian prøvde å utpresse George for penger og at barna muligens ble tatt av noen som visste at brannen ville komme. Muligens ble barna tatt med til Italia. De tror at søsknene ikke tok kontakt med dem alle disse årene fordi de ikke ville utsette dem for fare.

Hva tror du skjedde med barna?


#julekrim #krim #mysteriet #kriminteressert #truecrime

Kilder: smithsonianmag.com, unsolvedmysteries.wikia.com, Youtube og the-line-up.com. Bilder: wikr.com, serialkillersschoolshooters.tumblr.com og Smithsonian Magazin.

Drapene i Hinterkaifeck

I 1922 skjedde det flere merkelige drap på en gård ved navn Hinterkaifeck i Tyskland. En hel familie ble drept, og drapene står fortsatt uoppklart.


Bilde av gården som var åstedet for de grusomme drapene (bilde: Pinterest)

Det var seks ofre som drept, bonden Andreas Gruber og konen hans Cäzilia og deres datter Viktoria Gabriel. Alle barna til Viktoria ble også drept; Cäzilia på 7 år, og Josef på 2 år. Hushjelpen deres Maria Baumgartner ble også tatt av dage.

Drapene
Noen få dager før drapene fortalte Andreas sine naboer om funnet av fotavtrykk i snøen, som gikk fra skogen og inn på deres gård. Men det var ingen fotavtrykk tilbake til skogen. Han fortalte også om lyden av skritt på loftet og funnet av en avis på verandaen som ikke tilhørte familien. I tillegg forsvant nøkkelen til huset deres flere dager før drapene. Andreas undersøkte huset og loftet, men fant ingen. Han sjekket også skuret, og det ble oppdaget kloremerker på døren, akkurat som om noen prøvde å komme seg inn i skuret. Andreas gjorde kanskje en alvorlig feil da han ikke fortalte noe av dette til politiet, ettersom den mystiske personen som muligens oppholdt seg på gården kan ha vært drapsmannen. En ganske ekkel tanke egentlig, at noen oppholder seg på gården i flere dager og observerer familien, for og til slutt ta livet av dem alle sammen. 

Hushjelpen Maria var nyansatt på gården, hun ankom dagen da drapene skjedde, og mistet livet bare timer etter ankomsten. Den tidligere hushjelpen fortlot gården flere måneder før drapene, fordi hun mente at gården var hjemsøkt.

Det er ikke noe eksakt hendelsesforløp fra dagen, men det er antatt at de voksne og det eldste barnet i familien ble lurt inn i låven hvor de ble drept en etter en. Morderen har så gått inn i huset og tatt livet av det yngste barnet og hushjelpen.

Det tok noen dager før det ble lagt merke til at familien var savnet. Barnebarnet dukket ikke opp på skolen, og naboene stusset over at de ikke hadde sett familien på noen dager.

Politiet kom frem til at et gårdsredskap mest sannsynlig var drapsvåpenet. Det kom også frem at unge Cäzilia var i live flere timer etter at hun ble angrepet. 

 
Familien ca. år 1921 (bilde: metimeforthemind.com)

Bilde: defrostingcoldcases.com

Bilde: tblakebraddy.com

Mulige teorier
Politiet trodde først at motivet kunne være å rane familien, men den teorien ble forkastet da det ble funnet en stor sum penger i huset. Det som virkelig får meg til å grøsse på ryggen, er at politiet antar at drapsmannen ble på gården i flere dager etter drapene. Noen hadde spist maten til familien, matet både kyr og husdyr og naboene kunne vitne om røyk fra pipen etter drapene fant sted. 

Man antar at personen som drepte dem hadde god kjennskap til gårdsdrift, ettersom gårdsdyra ble tatt vare på og resten av gården ble drevet i et par dager etter familien ble drept. Personen brydde seg ikke om pengene som ble funnet i huset, og hadde muligens nok penger selv. Drapsmannen kjente også muligens til gården fra før av, og hadde en personlig grunn for og ta livet av dem.

Det gikk rykter i bygda om at Viktoria og hennes far Andreas hadde et incestuøst forhold, og at Andreas både var morfar og far til barnet. Det ryktet også om at Andreas ikke var en snill mann, som slo sin kone jevnlig.

Det er også en teori som handler om at yngstesønnens mulige far kan ha vært drapsmannen. En bonde ved navn Lorenz hadde tatt på seg ansvaret som far til lille Josef, og han betalte i tillegg barnebidrag. Rett før drapene hadde Viktoria planer om å saksøke Lorenz for mer barnebidrag. Lorenz var da drapene skjedde, gift med en kvinne som han også hadde barn med. Det er usikkert om kona hans visste at Lorenz var far til Josef, og om hun ikke visste om det kunne det ødelegge mye for ham at Viktoria skulle saksøke for barnebidrag. Denne mannen var også med på leitingen etter familien da naboene la merke til at de ikke hadde vært å se de siste dagene. Det går noen rykter om at Lorenz også var den som fant likene, men jeg finner ingen konkrete kilder på dette. Lorenz ble avhørt av politiet, men de kunne ikke finne noen kobling til drapene. 

I 1999 tok en eldre kvinne kontakt med politiet. Hun sa at hennes tidligere huseier innrømte til henne og ha informasjon om drapene. Myndighetene undersøkte tipset, og huseieren kom visstnok med utsagnet om at han hadde informasjon helt tilbake i 1935. Det var en potensiell mistenkt som ble nevnt den dagen, men politiet kom ikke videre med saken da den mistenkte ikke lenger var i live i 1999. Hadde den eldre damen sagt i fra om informasjonen hun satt på noen år tidligere kunne kanskje saken vært oppklart.

I 2007 tok studenter fra Fürstenfeldbruck politiskole på seg ansvaret om å undersøke saken på nytt. Det ble brukt mer moderne teknikker, men konklusjonen var at det er umulig å oppklare drapet etter så lang tid. Det var heller ingen beviser igjen som kunne undersøkes, enten var bevisene fra gården destruert, eller så ble de aldri tatt med fra gården til politiet. Det var heller ikke tatt fingeravtrykk, ellers så var ikke disse godt nok bevart. De kom allikevel frem til en mulig mistenkt, men de ønsker ikke å gå ut til offentligheten med navnet på denne personen, fordi han eller hun fortsatt hadde gjenlevende slektninger. Studentene var dog enig i en ting som politiet tidligere hadde konkludert; drapene var personlig.

Denne saken vil nok for alltid være et mord-mysterie uten løsning.


#truecrime #kriminteressert #krim #mysterie #mordmysterie

Kilder: mentalfloss.com, ranker.com, Wikipedia, mysteriousuniverse.com og Youtube. Bilder: Pinterest, metimeforthemind.com, tblakebraddy.com og defrostingcoldcases.com

Mystisk forsvinning

Amy Lynn Bradley er navnet på kvinnen som forsvant fra et cruise-skip i 1998, 23 år gammel. 


Amy Lynn Bradley (bilde: charleyproject.org)

Forsvinningen
Den 21. mars 1998 dro Amy, foreldrene og broren hennes på et cruise som skulle vare en ukes tid. Natt til 24. mars var Amy på skipets nattklubb og hadde det moro med et band som spilte på båten kalt Blue Orchid. En av bandmedlemmene, Alister Douglas var mye sammen med henne den kvelden, og han har fortalt til politiet at de gikk til hvert sitt rom rundt kl 01.00 den natten. 
En gang rundt kl. 05.00 samme morgen så hennes far at Amy sov på balkongen i lugaren sin, og da han sto opp omtrent en time senere var hun forsvunnet. Familien synes det er merkelig at Amy gikk avgårde uten å forelle familien hvor hun skulle. 

Det er selvfølgelig en mulighet for at Amy kan ha havnet i havet, spesielt når hun sist ble sett på balkongen. Men Amy var utdannet som livredder, og politiet mener det er lite sannsynlig at hun falt i vannet. Det er heller ingen beviser for dette. 

Det er ingen beviser som tilsier at Amy kan ha tatt sitt eget liv. Hun ble oppfattet som en lykkelig jente av de rundt seg. Hun hadde akkurat blitt uteksaminert fra universitetet, hadde adoptert en valp, og hun skulle begynne i ny jobb etter familien kom hjem fra ferie.

Steder Amy har blitt observert
Cruiseskipet var på vei til Antillene, nærmere bestemt Curaçao, og flere observasjoner herfra kan tyde på at Amy kanskje ennå er i live. Vitner forteller om at de har sett Amy i Curaçao i både 1998 og 1999.

Canadiske turister mener de så henne sammen med to menn på en strandpromenade i ’98. Den ene av turistene snakket i en høy tone, på engelsk, til en av de andre i følget, og da hadde kvinnen som muligens er Amy snudd seg mot ham og begynt å gå i hans retning. Akkurat i det kvinnen skulle snakke til ham, hadde en av de andre mennene signalisert at hun skulle fjerne seg fra turistene. Kvinnen og de to mennene hadde så satt seg på en kafè, men hun hadde hele tiden stirret på vitnet og prøvd og få oppmerksomheten hans. Turisten forklarte at han ikke hadde anelse om hvem hun kunne være frem til han så en reportasje om Amy på tv-programmet «Unsolved mysteries». Etter han så episoden kontaktet han Amy’s foreldre og fortalte om hendelsen, han beskrev også tatoveringene på kroppen til kvinnen han hadde sett. Tatoveringene var identiske til dem Amy har; en djevel på skulderen, et kinesisk tegn på ankelen, en sol på korsryggen og en øgle rundt navlen. Kan dette ha vært Amy som prøvde og få hjelp av en som snakket samme språk som henne selv? 

En annen mann mener at han møtte og prata med Amy på et bordell i 1999. Hun skal visstnok ha sagt til mannen at hennes navn var Amy Bradley og ha bedt han om å ta henne med vekk derfra, fordi hun ikke fikk lov til å forlate bordellet.

I 2005 kom det frem enda en sjokkerende vitneobservasjon. En kvinne benyttet seg av toalettfasilitene i Barbados da hun plutselig hørte to menn som kom inn på dametoalettet. Mennene begynte å true en kvinne i et annet avlukke, de skrek høyt og tiltrakk seg oppmerksomhet. Vitnet ventet litt før hun gikk ut, og over vasken fant hun en opprørt kvinne. Kvinnen fortalte at navnet hennes var Amy og at hun var fra Virginia. Da kom de to mennene inn igjen og tvang med seg kvinnen ut. 

Solgt som sex-slave
I 2005 fikk foreldrene til Amy en email – mailen inneholdt bilder av ei jente som kan være Amy funnet på en porno-lignende side. Mailen ble sendt fra et medlem i en organisasjon som prøver å spore opp personer som muligens har blitt solgt til sex-trafficking.

  
Bildene viser likheten mellom jenta funnet på porno-nettstedet og Amy (bilder: reddit.com)

Bildene kan selvfølgelig ligne på Amy, spesielt noen år etter at hun forsvant. Det er synd at ikke bildene viser tatoveringene hun hadde.
Om Amy har blitt solgt inn i en grusom industri, så kan dette stemme med forklaringen til mannen som mente at han møtte henne på et bordell. Det stemmer også overens med forklaringene til de to andre vitnene, og det tyder på at to menn holder Amy under deres kontroll. Kvinnen som mente hun møtte Amy på et toalett, fortalte politiet at kvinnen hun møtte var veldig lik kvinnen på bildene ovenfor, funnet på porno-nettsiden.

I følge dosomething.org blir mellom 600-800.000 mennesker tatt over landegrenser hver dag, men intensjon om og bli solgt som sexslaver. Hele 80 % av disse er kvinner, og veldig mange av dem er barn. På verdensbasis er prisen for en slave bare 90 dollar. De fleste slavene blir tatt fordi de skal tvinges inn i prostitusjon, noen av dem blir kidnappet for å brukes som slaver i arbeid og noen av menneskene tvinges inn i porno-bransjen. Det er antatt at 80 % av menneskene som blir tvunget inn i slaveri blir tvunget inn i sex-relaterte handlinger.


 


Amy på cruise-skipet (bilde: oxygen.com)

I 2010 ble det skylt opp et bein fra et menneske på en strand i Aruba, beinet tilhørte en kjeve. Politiet trodde at beinet kunne tilhøre ei annen kvinne som forsvant, Natalee Holloway, men undersøkelser viste at det ikke kunne tilhøre henne. Kjeven ble aldri DNA testet eller undersøkt i forbindelse med Amy-saken. Men det vi vet er at levningene tilhørte en ung, hvit kvinne.

Hva tror du om saken? Tror du Amy kan ha blitt solgt til en kynisk industri eller tror hun havnet i havet på cruise-skipet?


#kriminteressert #krim #truecrime #mysterie #forsvunnet

Kilder: cruiselawnews.com, ranker.com, missingpersonsofamerica.com, oxygen.com og amybradley.net.  Bilder: reddit.com, throwbacknews.com, oxygen.com og charleyproject.org.

The Highway of Tears


Bilde: highwayoftears.ca 

Det ser kanskje ut som en helt vanlig vei i Canada, en vei ved navn British Columbia Highway 16. Men her skjuler det seg mange grusomme forbrytelser, hele 21 jenter har forsvunnet eller blitt drept langs denne veien mellom år 1969 og 2011.


Et skilt med et sterkt budskap som fraråder jenter fra å haike (bilde: Wikipedia)

Ofrene
Bare ett drap har blitt løst av de tjueen. Seriemorderen Cody Legebokoff var dømt for dette ene drapet. Det er mistenkte i flere av de andre drapene, som jeg skal skrive litt mer om senere i innlegget. Først kommer det en liten oversikt over jentene som har mistet livet langs denne veien.

  • Gloria Moody, 26 år. Hun ble sist sett 25. oktober 1969 da hun forlot en bar. Hun ble funnet drept i skogen 10 km unna hovedveien.
  • Michelle Pare, 18 år. Denne jenta haiket langs veien og fikk skyss med to damer. De slapp henne av ved Highway 29. Hun ble funnet drept ved et sted kalt Hudson’s Hope den 8. august 1973.
  • Gale Ways, 19 år. Forsvant da hun haiket fra et sted som heter Clearwater og til Kamloops. Hun ble funnet i en grøft langs Highway 5.
  • Pamela Darlington, 19 år. Forsvant fra Kamloops da hun haiket til en bar i nærheten. Hun ble funnet dagen etter, november 1973.
  • Monica Ignas, 14 år. Hun var trolig på vei hjem fra skolen den 13. desember 1974 da hun forsvant. Hun ble ikke funnet før april 1975.
  • Colleen MacMillen, 16 år. Ble sist sett da hun forlot hjemmet sitt for å haike til ei venninne i august 1974. En mistenkts DNA ble funnet på kroppen hennes i 2012.
  • Monica Jack, 12 år. Denne unge jenta forsvant i 1978. De fant sykkelen hennes stående langs Highway of tears. I 1995, 20 km unna der sykkelen ble funnet, finner skogsarbeidere skjelettene etter Monica. En serie-voldtektsmann ble arrestert for drapet på Monica og for drapet på ei 11 år gammel jente som helt Kathryn-Mary. Sistnevnte var muligens også et Highway of tears-offer. Det var dessverre ikke nok beviser i saken så mannen kunne bli fengslet.
  • Maureen Mosie, 33 år. Denne kvinnen haiket trolig fra Salmon Arm til Kamloops den 8. mai 1981. Kroppen hennes ble funnet dagen etter.
  • Shelly-Ann Bascu, 16 år. Denne jenta forsvant i 1983 og hun er fortsatt ikke funnet. Men noen dager etter forsvinningen, ble hennes eiendeler og klær med hennes eget blod på funnet nær Athabasca elven.
  • Alberta Williams, 24 år. Hun ble funnet 25. september 1989. Det ble funnet tegn på at hun var blitt voldtatt og kvalt.
  • Cicilia Anne Nikal, 15 år. Den unge jenta forsvant i 1989 og har heller ikke blitt funnet. Hun ble sist sett langs Highway 16. Et år senere forsvant kusinen hennes.
  • Delphine Nikal, 16 år. Forsvant i juni 1990, heller ikke blitt funnet. Hun haiket fra byen Smithers.
  • Ramona Wilson, 16 år. Denne jenta haiket også til Smithers, hun var på vei til en venn den 11. juni 1994. Hun ble funnet april 1995 nær flyplassen i Smithers.
  • Roxanne Thiara, 15 år. Stakkars Roxanne livnærte seg som prostituert, tross for den unge alderen. I juli 1994 fortalte hun ei venninne at hun skulle møte en kunde, det var det siste noen hørte fra henne. Hun ble funnet 17. august 1994 bak en busk langs Highway 16.
  • Alishia Germaine, 15 år. Leah, som hun også ble kalt, ble funnet drept bak en barneskole langs Highway 16. 
  • Lana Derrick, 19 år. Ble sist sett i oktober 1995 på en bensinstasjon i Thornhill. Fortsatt savnet den dag i dag.
  • Nicole Hoar, 25 år. Nicole forsvant i 2002 og har fortsatt ikke blitt funnet.
  • Tamara Chipman, 22 år. Sist sett i byen Prince Rupert da hun haiket østover langs Highway 16. Hun er fortsatt ikke funnet.
  • Aielah Saric Auger, 14 år. Hun forsvant 2. februar 2006. Hun ble funnet kort tid etterpå i en grøft langs motorveien.
  • Loren Donn Leslie, 15 år. Denne unge jenta ble drept i 2010. Cody Legebokoff er fengslet for drapet.
  • Madison Scott, 20 år. Forsvant langs veien 28. mai 2011 etter at hun hadde deltatt på en fest. Hun ble sist sett tidlig denne morgenen, og er forsatt savnet.

 

En forferdelig lang liste med navn, 21 jenter som fortsatt enten er savnet av familie og venner, eller så sitter de igjen med sorgen og muligens uten svar på hva som kan ha skjedd med jentene sine. Flere forskjellige menn er mistenkt og noen også dømt i drapene, er det virkelig sånn at så mange personer velger å ta liv av noen langs denne veien? Er det ryktet veien har som gjør at mennene tenker at det er enklere å slippe unna med drapet, kanskje fordi de fleste tenker at det er de samme gjerningsmennene som står bak?


Ofrene. Bilde: highwayoftears.ca/Daily mail.

Mulige gjerningsmenn
I 2012 gikk politiet ut og fortalte om en mulig gjerningsmann, Bobby Jack Fowler fra USA. Hans DNA ble funnet på Colleen MacMillen. Det er også mistanke om at han står bak drapet på Gale Weys og Pamela Darlington, og muligens også ti andre jenter på lista ovenfor. Han ble satt i fengsel i 1996 for en annen forbrytelse, og døde der etter 16 år. Det er derfor ikke mulig at Bobby sto bak noen av drapene eller forsvinningene som ble gjennomført etter 1996.

Som nevnt tidligere ble seriemorderen Cody Legebokoff dømt for drapet på Loren Donn Leslie i 2010. Han er også dømt for og ta livet av tre andre kvinner, men om disse ble plukket opp langs Highway 16 er heller uvisst. En av de andre jentene har aldri blitt funnet, men hennes DNA ble funnet i Cody’s leilighet. Legebokoff er en av de yngste seriemorderne noensinne i Canada’s historie, han er født i 1990 og dermed bare 27 år gammel.

I 2009 gjennomsøkte politiet en eiendom for å lete etter levningene til Nicole Hoar. Mannen som eier eiendommer sitter i fengsel for og ha drept sin egen bror. Det ble ikke funnet noen levninger på eiendommen.

Det er en grunn til at alle drapene ikke er oppklart, det er vanskelig for politiet å finne ut hvem drapsmannen kan være ettersom jentene tilsynelatende ikke kjente ham. Mange av dem har haiket, og kan ha blitt plukket opp av hvem som helst, noe som gjør saken vanskeligere. Det er grunn til å tro at Fowler står bak flere drap, men det får vi kanskje aldri svar på. Det er uansett ikke han som har drept noen av jentene etter 1996.
De lokale innbyggerne som bor langs Highway 16 tror at tallet på drepte kvinner kan være høyere enn de 21 listet opp.


Flere av ofrene. Bildene er satt sammen til et stort bilde, alle funnet på CBS nyheter.


Kilder: highwayoftears.ca, cbsnews.com, nytimes.com, theguardian.com og Youtube. Bilder: highwayoftears.ca, wikipedia og Daily mail.

Fanget i Nord Korea

En leser ønsket at jeg skrev et innlegg om amerikaneren Otto Warmbier, som satt fanget i Nord-Korea etter og ha stjålet en plakat. Selv om dette ikke er et innlegg man typisk finner på denne bloggen, så er det absolutt relevant. Jeg liker når jeg får ønsker fra lesere (så det må dere fortsette med!), og jeg synes det er gøy å skrive om annet enn bare drapssaker hele tiden, det kan bli litt ensformig. Jeg har valgt å kombinere dette innlegget om Warmbier, og i tillegg skrive litt generelt rundt fangeleire i Nord-Korea, og Nord-Koreas strenge regime. Håper du som ønsket innlegget blir fornøyd, god lesning! 🙂

Otto Warmbier var på besøk i Nord-Korea i januar 2016, som turist. Turen var arrangert av det kinesiske reisebyrået «Young Pioneer Tours», de har uttalt på sin Facebook side at de ikke lenger vil sende amerikanere til Nord-Korea, og at risikoen for amerikanere som besøker landet har blitt før høy. 

Da Otto besøkte landet, stjal han en plakat fra hotellet han bodde på, en såkalt propaganda plakat, som finnes overalt i Nord-Korea. Han ble dømt til 15 års straffearbeid for det lille tyveriet, og årsaken var «fiendtlig virksomhet mot regimet». Rettssaken hans varte ikke lenger enn en time. Å stjele noe i Nord-Korea er kanskje ikke verdens best idé, men det kunne nok skjedd med flere av oss. Et ganske så uskyldig tyveri var det riktignok, men det skulle få fatale konsekvenser.

To måneder etter han ble fengslet, havnet han i koma. Myndighetene i Nord Korea hevdet at dette skjedde på grunn av botulisme og en sovepille. Otto lå i koma i over et år for Nord-Korea valgte å slippe han fri på grunn av hans medisinske tilstand. Da han ble sluppet fri og undersøkt i USA, fant de ingen beviser på botulisme. Det er fortsatt ikke avklart hva den alvorlige hjerneskaden Otto kom hjem med skyldes.

Den 19 juni i år døde Otto, bare seks dager etter at han kom hjem igjen. Mange skylder på Nord-Korea for hans død, og foreldrene til Otto tror heller ikke på forklaringen.

Den tidligere presidentkandidaten John McCain beskriver behandlingen av Otto slik: «Otto Warmbier, en amerikansk borger, ble drept av Kim Jong-uns regime. I det siste året av livet, gjennomlevde han det marerittet som det nordkoreanske folk har vært fanget i. 70 år med tvangsarbeid, massesult, systematiske grusomheter, tortur og drap». Dette ble skrevet i en pressemelding på McCain sin nettside.

Det er ikke lett å vite hva som egentlig skjedde med Otto, og etter å ha lett rundt på nettet klarer jeg ikke finne svaret. Kanskje får vi heller aldri vite det. Familien til Otto mener at han ble torturert og mishandlet så omfattende, og at dette er grunnen til at han havnet i koma. Det er godt mulig at dette er sannheten, men det kommer aldri Nord-Korea til å innrømme. Etter undersøkelser i USA viser det seg at hjernen til Otto har omfattende skader i alle regioner, og at dette mest sannsynlig er forårsaket av at blodstrømmen til hjernen er kuttet. Men det er ikke mulig å si hva som kan ha kuttet blodstrømmen til hjernen. Det er ikke funnet andre beviser som kan skyldes vold.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Typiske propaganda plakater i Nord Korea

Rømte fra fangeleir

Men det vi vet, er at det finnes store fangeleirer i Nord-Korea. Her blir man plasser for den minste lille ting, og de fleste er politiske fanger som står opp mot det strenge regimet. I 2011 publiserte VG en artikkel om arbeidet til Amnesty som omhandler fangeleirene. Det de da fant var så alvorlig at Amnesty uttalte at det var det verste de hadde sett på 50 år. I følge satelittbilder visste Amnesty i 2011 at de nordkoreanske leirene var større og hadde flere fanger enn tidligere. Leirene strekker seg over store, øde landområder i provinsene North Hamkyung, South Hamkyung og South Pyongan. Jeg klarer ikke finne eksakte tall på hvor mange som sitter i fangeleirene, men i følge Amnesty er det godt over 200.000.


Det er antatt at Kim Jong-un styrer den totalitære ettparti-staten Nord Korea sammen med en liten politisk og militær elite

Man vet kun om to personer som har klart å flykte fra nordkoreanske fangeleire. En av dem er Shin Dong-Hyuk. Han har gitt ut en bok som heter «Flukten fra leir 14», og i denne boken forteller han om den grusomme behandlingen innenfor leirene. 

Shin forteller i boken at man er i fangeleirene på livstid, og at det er ingen mulighet for å bli løslatt. Man må arbeide hardt, og frem til man dør. Han mener også at vokterne i leiren har lov til å mishandle og voldta fangene, det eneste de får spise er mais, kål og salat.

Politiske fanger og familiene deres blir sent til leirene, og det er ingen rettssak i forkant. Om en først blir fanget i en leir, gjelder det også familien til fangen og tre generasjoner etter. Med andre ord, barn som blir født i leiren må også bli der. Shin var en av dem som ble født i leiren. Han traff sjeldent sin far, og Shin og hans mor fikk aldri noe godt forhold. Han levde med moren sin til han ble 12 år gammel. 

Shin forteller at alle som brøt reglene i leiren måtte dø, og hvis man sladret på en annen fange når de gjorde noe ulovlig, ble man belønnet med mat. Han forteller også om tortur, blant annet ble han torturert selv ved å henge ham over et bål. Han besvimte da kroppen hans begynte å brenne. I 1996 ble han tvunget til å se sin egen mor og bror bli henrettet, de ble tatt av dage fordi de planla å rømme fra leiren.

Shin ble venn med en annen fange i leiren, han fortalte Shin om verden utenfor, og de bestemte seg for å rømme sammen. I 2005 ble Shin og vennen hans satt til å jobbe i nærheten av leierens elektriske gjerde. Det tok lang tid mellom hver gang vaktene gikk forbi dem, og derfor bestemte de seg for å stikke av. Kameraten satte seg fast i gjerdet og døde av det elektriske støten, Shin klarte å komme seg gjennom gjerden ved å bruke kameratens kropp som beskyttelse. Han kom seg til slutt over grensen til Kina. 

Litt om levesettet og politikken i Nord-Korea

Landet er et totalitært diktatur, det vil si et «arvelig diktatur», med et lukket styresett. De ser fortsatt på Kim Il-Sung som sin president, han døde i 1994. Landet har et familiedynasti, og makten går gjennom arv. Den reelle lederen av landet, er lederen for den Koreanske arbeiderparti (KWP). Partiet må til enhver tid ledes av et medlem av «Paektu-Blodslinjen». Kim Jong-un er førstesekretær i KWP, han og hans familie har styrt landet siden 1947. Da Kim Il-Sung kom til makten sørget han for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land. 

Da det var valg i Nord-Korea i 2015, opplyste det statlige nyhetsbyrået KCNA at 99,97% stemte ved valget. Det blir sett på som meget alvorlig å ikke stemme ved valg i Nord-Korea, da betyr det at du er i mot regimet. Noe som sikkert kan føre til at man blir satt i fangeleir, for alt jeg vet. I hver valgkrets var det bare ett navn på stemmesedlene, og disse navnene er bestemt av Kim Jong-un og hans regjering. Det er altså ikke et åpent og frivillig valg blant flere partier slik som vi kjenner det her i Norge.

De som leder landet mener at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, dette sier de også til sitt eget folk, men virkeligheten viser at det er store forskjeller mellom befolkningen og de som sitter med makten. De fleste nordkoreanere lever i fattigdom og totalt isolert fra resten av verden. Det er en utbredt oppfatning blant befolkningen at Kim Il-Sung var en allmektig ånd som skapte verden, og at Kim Jong-Il kontrollerte været og utførte mirakler blant syke mennesker.

Strøm er det ikke alle i landet som har, de fleste lever nok uten. I 2013 ble det sluppet et satelittbilde som viste at Nord-Korea var helt mørklagt om natten. Det lille som lyste opp var hovedstaden Pyongyang. Dette viste sterke kontraster fra Nord-Korea og resten av verden, og det sier litt om hva slags forhold befolkingen lever under.

Befolkingen har ikke tilgang til internett. Det er under statlig kontroll, også såkalt «intranett» om du vil. Det er stort sett bare regjeringen i landet som har tilgang til det globale internettet. For de fleste er internett-tjenester tilgjengelig gjennom et gratis nettverk som heter Kwangmyong (intranettet), og her kan man blant annet sjekke e-posten sin. I 2014 var det bare rett over 1000 IP-adresser i landet, i følge nytimes.com. 

I april 2017 publiserte VG noen små videoklipp fra deres reise i Nord-Korea, det gir et lite innblikk i hvordan det er det. Se videoene her.

#truecrime #krim #kriminteressert #nordkorea #krimblogg

Kilder: Wikipedia, VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2, Amnesty og www.nytimes.com. Bilder: Vimeo, Wikimedia commons, VG og http://www.adressa.no.