Drapet på Tina Jørgensen

Den 24. september 2000 skulle Tina Jørgensen gå hjem fra Stavanger sentrum. Siden da var Tina sporløst forsvunnet frem til 26. oktober, da ble den 20 år gamle jenta funnet i en kum ved Bore Kirke, hele tre mil utenfor Stavanger. Den dag i dag vet politiet fortsatt ikke hva som skjedde før Tina ble plassert i kummen, det eneste de vet er at hun ble drept med stump vold.
Selv om jeg ikke var eldre enn 11 år da Tina ble drept, husker jeg det godt, det var stadig vekk på nyhetene og mange engasjerte seg sterkt i saken.


Tina Jørgensen (bilde: VG)

Drapet og mulig gjerningsmann
Politiet mener at Tina ble drept på Sølyst, som er på samme vei som leiligheten hun bodde i. Det har ikke kommet frem i media hva drapsvåpenet kan ha vært. Det er også antatt at hun ble drept samme dag som hun forsvant. Den siste sikre observasjonen av Tina, var rundt kl. 01.30 natt til 24. september. Et vitne kan fortelle at Tina snakket med en mann som det er gitt en god beskrivelse av. Kan dette ha vært Tinas drapsmann?

Ettersom det tok så mange uker før Tina ble funnet, fikk drapsmannen et godt forsprang, og mange bevis ble ødelagt. Det kan være noe av grunnen til at saken fortsatt har status som uoppklart. Det er gjort omfattende avhør i saken, hele 1860 personer har politiet snakket med. Politiet sitter med ikke mindre enn 13.000 navn i saken, en av disse navna kan være drapsmannen. 

Natten da Tina ble drept hadde hun på seg en kjole og en frakk i skinn. Hun hadde også med seg veska si, som skal inneholde mobilen og en filofax, veska ble aldri funnet, og det er mulig at drapsmannen har denne enda.


Det ble frigitt fem fantomtegninger til media, dette er den nyeste fra 2013 (bilde: TV 2).

Fantomtegningen ovenfor skal forestille mannen som vitnet så at Tina snakket med. Mannen har aldri meldt seg for politiet, og de har heller ikke fått inn noen tips som kan føre videre til hvem mannen kan være.

Da Tina ble funnet lå hun på en hvit sekk, sekken manglet en del som ble funnet under bybrua på Sølyst, det er derfor politiet jobber ut i fra at Tina ble drept der. Et vitne forteller også at de så ei jente som kan ha vært Tina som snakket med en mann utenfor en BMW på Sølyst, bagasjerommet på bilen var åpent da de snakket sammen. Et annet vitne kan fortelle at to menn ble observert stående utenfor en BMW i Støperigata noen dager etter drapet, mens han ene sa til han andre «ikke vær redd, hun er godt gjemt».


Dette kan være mannen observert snakkende med ei jente på Sølyst (bilde: VG).

Kjæresten blir arrestert
Et år etter at Tina ble funnet, ble kjæresten hennes siktet for drapet. Kjæresten hadde visstnok ulike forklaringer om hva han selv gjorde den natta Tina ble drept. Det ble funnet ørsmå beviser for at kjæresten kan ha drept Tina; barnåler ble funnet i kummen der Tina ble funnet, og det var også barnåler i kjærestens bil. En likhund markerte etter flere forsøk i bilen til kjæresten, men en annen likhund markerte ikke. 

Kjæresten satt to måneder i varetekt, men han mente hele tiden at han var uskyldig. Han ble tildelt erstatning for tiden han satt i varetekt. Kjæresten fortalte til Stavanger Aftenblad i 2007 at han føler at mistanken henger ved ham så lenge saken ikke er oppklart.

Nye menn blir arrestert
I september 2015 ble fire menn arrestert for drapet på Tina. Tre av dem var 36 år på tidspunktet, mens en var 39 år. 
Grunnen til at mennene ble arrestert var et lydopptak som ble sendt til politiet. På opptaket forteller den ene mannen at han og tre andre har drept Tina. En av de fire mennene tilsto også drapet da han ble pågrepet, men de andre tre nektet. Flere av mennene kjente Tina.
I følge Nrk er det en rapport som viser til at mannen som innrømte drapet på Tina har falske minner. Det er også mulig at politiet mente at lydopptaket var falskt, for i 2016 ble saken mot de fire mennene henlagt. 38-åringen som innrømte drapet på Tina ble gitt en erstatning på 7000,- for straffeforfølging. En av de andre mennene fikk 63.000,- i erstatning.

Igjen står Tina-saken uten mistenkte.


Tina Jørgensen (bilde: Nrk)

Boken «Da Tina ble drept»
Tidligere i år utga Erlend Frafjord ut en bok om Tina-saken. I boka kritiseres politiet for arbeidet de gjorde, og man kan lese om nye funn som ikke tidligere er presentert for offentligheten.
I boka er det åtte personer som kan være mulige mistenkte – og ingen av dem ble noen gang sjekket ut av saken. Det var visstnok flere personer som var i Stavanger sentrum den natta Tina ble drept som før har vært straffet for blant annet voldtekt. En av mennene er dømt for hele fire voldtekter, og denne mannen ble observert like i nærheten av der Tina ble observert i samme tidsrom. Mannen mener han ikke var i Stavanger på tidspunktet, men flere som kjenner ham vitner om det motsatte. ABC-nyheter skriver også at mannen døde i 2013, drept med kniv av en mann som mente at den mulig mistenkte hadde voldtatt søsteren hans. Jeg stoler derimot ikke på ABC-nyheter som en kilde, så det får folk ta som god fisk, men du kan lese saken her.

En annen mulig mistenkt er en mann som fikk kona si til å lyve for seg. Han jobbet som sjåfør i år 2000, og han hadde skrudd av GPS’en i bilen nær åstedet i samme tidsrom som da Tina ble drept. Han påsto at han var i selskap denne kvelden, og fikk kona til å si det samme. Kona innrømte senere at hun ble tvunget til å lyve av mannen sin.

En annen teori er at det finnes en kobling mellom drapet på Birgitte Tengs og Tina Jørgensen. Sakene har jo noen likheter. Denne mannen blir også trukket frem i boka. Om det er den samme mannen som har blitt straffet for voldtekt, er jeg ikke sikker på. Mannen skal være fra Rogaland og han var visstnok i Karmøy i mai 1995 da Birgitte ble drept, og han var i Stavanger natten da Tina forsvant.

Kan det være samme drapsmann i Tina-saken som i Birgitte-saken? Vi får håpe at familien en dag få svar, og at denne saken kan bli avsluttet.


#krim #norge #kriminteressert #truecrime

Kilder: Stavanger Aftenblad, Aftenposten, VG, TV 2, Dagsavisen, Nrk, Aftenbladet og Dagsavisen. Bilder: VG, TV 2 og Nrk.

Justismordet på Åge Vidar Fjell

Forrige uke skrev jeg om to saker som rører meg veldig; justismordet på Fritz Moen og Per Kristian Liland. Du kan lese innlegget her.

Dessverre er ikke dette de eneste gangene det har blitt begått justismord i Norge. Åge Vidar Fjell ble utsatt for det samme. Som i de to andre sakene er Åge også en mann med spesielle utfordringer, han er sterkt psykisk utviklingshemmet, noe som gjør saken enda mer trist.


Åge Vidar. Bilde fra Tv 2 nyheter.

Drapet
Politikeren (Sp) Olav Martinius Fjeld ble funnet drept i sitt eget hjem 10. januar 1990. Åge Vidar kom raskt i politiets søkelys, han var Olav sin nærmeste nabo. Det var ingen omfattende etterforskning rundt drapet, det ble nok fort antatt at Åge Vidar var skyldig. I avhør fortalte han litt forskjellige historier, han innrømte drapet og nektet for det. Vi vet at tunge og krevende avhør kan føre til at vi mennesker sier og innrømmer noe som ikke er sant, kanskje spesielt hvis man har psykiske utfordringer. Det er undersøkt at Åge Vidar har den mentale alderen lik et barn (kilde: VG), og det kan forklare at han innrømte drapet, kanskje under press.

Det kom inn få tips i saken, men en liten gjeng med ungdommer fortalte politiet at de hadde blitt stoppet av en «gal person», ca. 1 kilometer fra huset til Olav. Det var også en vitne som fortalte at han, sammen med en kamerat, hadde sett en mørkhåret mann som hadde gått ut av en parkert Volvo og mannen hadde siktet på dem med en hagle. Dette tipset ble aldri fulgt opp og heller ikke tatt opp i rettsaken. Det siste tipset kunne vært svært nyttig, ettersom Åge Vidar ikke har førerkort.

For meg virker det som at det ble begått flere feil i etterforskningen. På åstedet ble det funnet spor fra en bil under snøen. I rapporten til politiet sto det at sporene var fra en politibil. Men det snødde ikke den dagen da drapet ble begått, kun den dagen politiet fant avdøde, ergo; sporene kunne ikke vært fra en politibil.

I et avhør sa Åge Vidar at han hadde gjemt våpenet Olav ble drept med i muren på huset sitt, i et annet avhør sa han at han fant våpenet i huset til Olav. Drapsvåpenet har enda ikke blitt funnet. Åge Vidar sa også at han lå i sengen sin, hørte et skudd og at en bil kjørte avgårde.

 
Olav F. Fjeld til venstre (bilde: varden.no). Åge Vidar til høyre (bilde: dagbladet)

Dommen
Åge Vidar var egentlig ikke strafferettslig tilregnelig grunnet en svært lav IQ på 56. Han fikk heller ikke med seg advokat eller hjelpeverge under de lange avhørene, dette var egentlig ikke ulovlig i 1990, men det ville vært ulovlig i dag. Den 19. september 1990 ble Åge Vidar dømt skyldig for drapet på Olav. Han ble dømt til syv år i fengsel, til tross for kraftige protester fra hans advokat.

I 2001 engasjerte Tore Sandberg seg for saken, som også er kjent for og ha frifunnet Fritz Moen. Den 23. oktober 2008 ble bestemt at saken skulle gjenopptas, og i september 2010 ble Åge Vidar formelt frifunnet. Han fikk åtte millioner i erstatning.

En drapsmann går fri
I saker hvor en uskyldig person blir dømt, vil det jo alltid være en drapsmann som går fri. I en sak fra NRK fra 2011, mener en mann at han vet hvem drapsmannen er. På tiden da Olav ble drept, overhørte dette vitnet en samtale mellom to personer. Han mener at de to personene jaktet i bygda der Olav og Åge Vidar bodde, og at Olav ble drept fordi han så at de hadde to dyr i bagasjerommet, muligens fra ulovlig jakt. De ble visstnok overrasket av Olav, og han ble da skutt. Vitnet jobbet som skaphandler på den tiden, og han skulle hente en bil som skulle vrakes, og det var en av bilene som ble brukt under jakten. Bilen var full av både våpen og ammunisjon. 

Mannen mener at politiet ikke trodde på hans forklaring, og at han ikke kom videre med det han overhørte den dagen. Politiet i Telemark sier at avhørene av vitnet ikke er god nok grunn til å åpne saken igjen.


Enda en gang ble en uskyldig mann dømt i Norge, enda en mann som blir ansett som en av de svakere i samfunnet vårt. Igjen kan man stille seg spørsmålet om disse menneskene hadde blitt frifunnet hvis det ikke hadde vært for engasjerte mennesker som Tore Sandberg. Ville vi lyttet til dem når de forteller at de er uskyldige om det ikke hadde vært for gode advokater og privatetterforskere? Eller hadde vi trodd som så mange andre, at de var skyldige?

#kriminteressert #krim #justismord #norge

Kilder: VG, Dagbladet, Varden, Nrk, Wikipedia og TV 2. Bilder: Tv2, Dagbladet, varden.no

Saken om Liland og Moen

Liland-saken og Moen-saken er to forskjellige saker, men samtidig ganske like. Begge er uoppklarte drapssaker, og de har også en annen fellesnevner – begge mennene ble utsatt for justismord. 


Fritz Moen

Jeg har skrevet kort om sakene før, du kan lese innlegget her. Men det er noe med disse to sakene som river litt ekstra, og som gjør de både rørende og interessante, derfor ønsker jeg å skrive litt mer utdypende om dem begge. Det er også viktig å ikke glemme – justismord kan også bli begått i Norge.

Fritz Moen-saken
Fritz Moen ble dømt for drapet på to jenter på slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 1980. Sigrid og Torunn het jentene, og han som drepte dem ble aldri arrestert.

Den 11. september 1976 ble 20 år gamle Sigrid Heggheim funnet førsøkt voldtatt, og drept, bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim. Hun ble sist sett da hun forlot en fest rundt kl. 02.00 natt til 05. september. 

Den 04. oktober 1977 ble 20 år gamle Torunn Finstad meldt savnet. Hun ble funnet voldtatt og drept to dager senere, like ved Stavnebrua i Trondheim.
Begge jentene var studenter ved Norges Tekniske Høgskole.

Den 07. oktober ble den døvstumme Fritz Moen arrestert. Han tilsto via døvetolk at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavnebrua og sparket henne i elven» (fra avhørsreferater) den 09. oktober. Moen ble utsatt for svært lange og intense avhør, og han sa hele tiden under rettsaken at han var uskyldig. En av Kripos-etterforskerne innrømte at det ble lagt press på Moen da han tilsto.


Torunn til høyre i bildet, Sigrid til venstre

Moen ble dømt til 20 års fengsel. Han sonet 18 år og 6 måneder av denne dommen.

Advokat Jon Kristian Elden og privatetterforsker Tore Sandberg jobbet i mange år for å bevise Moens uskyld. Ikke før i 2003 ble Moen frikjent for drapet på Sigrid. Moen ble så klart veldig rørt og glad for nyheten. Han uttalte blant annet om erstatningen han ville få utbetalt (sitat VG);
 


 

«Jeg vil kjøpe meg en leilighet. Og klær, jeg vil bytte ut hele garderoben, og nye sko».


 

Bare et halvt år senere døde Moen. Forsatt dømt for drapet på Torunn. Fortsatt dømt som en uskyldig mann av det norske rettssystemet.

 

I 2003 ble det avvist at Høyesterett ville gjenoppta Torunn-saken. Begrunnelsen var at det i Sigrid-saken forelå sædprøver som ikke kunne matche blodtypen til Moen. At disse prøvene ikke var en match – kom også frem under rettssaken til Moen i 1981, men da ble det ikke tatt hensyn til. I saken til Torunn var det ikke sædprøver som kunne bli testet på nytt i 2003, derfor ble ikke saken gjenopptatt. 
Dette synes jeg er helt sjokkerende, Fritz Moen ble frikjent for drapet på Sigrid, og den saken var så lik saken til Torunn at det for meg bare kan være én og samme drapsmann som begikk ugjerningen mot jentene.

Innrømmelse av drapene
I desember 2005 innrømte en 67 år gammel mann, som var innlagt på sykehuset i Namsos, at han hadde kvalt minst én jente i Trondheim på 1970-tallet. Han fortalte til personalet som jobbet på sykehuset at han ville lette hjertet sitt før han døde. Politiet ble koblet inn, og to fra politiet i Namsos rakk en samtale med mannen på ti minutter før han døde.

Mannen på dødsleiet skrev aldri under på noe dokument om at det var han som hadde drept Sigrid og Torunn, og saken står i dag fortsatt som uoppklart.
Det er vanskelig å tenke på at denne mannen har sett på tv og i andre medier at Moen ble dømt for drap han kanskje selv begikk. Hvordan kan man bare se på at en funksjonshemmet mann sitter 18 år i fengsel for en forbrytelse man selv har begått?

 


 

Liland-saken
Liland-saken er nok en uoppklart drapssak. På selveste julaften i 1969 ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet drept i huset som ble kalt «Lille helvete» i Fredrikstad. Mennene ble drept med øks, og åstedet var som tatt ut av en skrekkfilm. 

Begge de drepte var en del av et tungt rusmiljø, og det samme var Per Kristian Liland som ble dømt for drapene. Han mente selv at han var uskyldig.

Bevisene
Den eneste gode grunnen til at Liland ble dømt for drapene var tidspunktet for når de var blitt begått. Den 22. desember hadde ikke Liland alibi, men han hadde alibi for både 23. og 24. desember. En lege ble tilkalt til åstedet før Kripos. Han mente at de to mennene må ha blitt drept den 23. eller den 24. desember, og han skrev også dette i en legeerklæring, men det ble satt et lite spørsmålstegn ved siden av datoene. 
Til tross for dette mente de sakkyndige i saken at drapene kan ha blitt begått den 22. desember. Selv om de to drepte både var blitt observert – og det var registert aktivitet i huset på den datoen. For min del så virker det som om de sakkyndige i saken så bort i fra alle beviser og rett og slett bestemte seg for at det var Liland som hadde begått drapene.

Politiet som undersøkte boligen der de to drepte ble funnet, fant en matrekvisisjon i lommen til John Olav Larsen. Rekvisisjonen kom fra sosialkontoret i Fredrikstad kommune. Den var datert til 23. september 1969. Noe som betyr at John Olav Larsen var på sosialkontoret og fikk utlevert matkuponger den dagen etter han visstnok skulle vært død. Denne opplysningen, som ville frifunnet Liland med en gang, ble ikke lagt frem under rettsaken.
Det mest sjokkerende og skremmende ved dette beviset, er at rekvisisjonen har blitt tuklet med – kanskje av politiet (?). Rapporten hvor rekvisisjonen ble nevnt, var datoen endret fra 23. til 22. desember, i tillegg var rekvisisjonsnummeret endret. I dag er rekvisisjonen forsvunnet og sosialkontoret i Fredrikstad har ikke spart på kopier så langt tilbake i tid.


Per Kristian Liland på tv-opptak for Øksedrapene i Lille Helvete, 1993 (foto: Fredriksstad blad).

Dom og gjenopptakelse
Liland ble dømt til 10 års fengsel.

Liland og hans advokat prøvde og få saken gjenopptatt i 1971. Da hadde Sten og Vibeke Ekroth (som engasjerte seg sterkt i saken til Liland og mente at han var uskyldig) samlet sammen 1700 sider med dokumenter og i tillegg lydopptak som de mente ville frikjenne Liland. Gjenopptakelsen ble avslått.

Liland ga seg ikke – og søkte om gjennopptakelse etter han ble satt fri i 1993. Den 29. april 1994 ble saken bestemt gjenopptatt.
Uten noe som helst beviser ga Eidsivating lagmannsrett Per Kristian Liland full frifinnelse 21. november 1994. I 25 år hadde Liland stemplet som øksemorder.
Til sammen ble Liland gitt 13.740.000 kr i erstaning. Det ble ingen følger for politiet, Kripos, statsadvokater eller sakkyndige i saken. De ble alle anmeldt, men samtlige saker ble henlagt. Det er tydeligvis forskjell på folk – det er lettere å dømme en uskyldig rusmisbruker enn en høytstående (..og muligens skyldig) tjenestemann.

Liland fikk heller ikke nytt særlig godt av erstatningen som ble utbetalt, akkurat som Fritz Moen. Liland døde i desember 1996.

Mulig gjerningsmann
Som nevnt tidligere i innlegget, er heller ikke saken i Lille Helvete oppklart. Det er selvsagt noen rykter om hvem øksemorderen kan ha vært. Det var ikke bare Liland som ble arrestert på julaften i 1969, to andre menn ble også hanket inn for drapet, en av disse var en mann ved kallenavn «Stepper’n». Et vitne skal visstnok ha sett Stepper’n med blodig skjorte tidlig på dagen den 24. desember 1969. Stepper’n er i dag død, og saken vil nok for alltid være uoppklart.


En rørt Fritz Moen under frikjennelsen

Disse to sakene river ekstra i hjerterota – hvert fall for min del. Det er utrolig trist hvor lett det var å dømme en funksjonshemmet og en rusmisbruker. Til og med tukle med bevisene i Liland-saken, hva får noen til å gjøre noe sånt? Er det viktigere å få tak i en man kan skylde på, enn å faktisk ta den som er skyldig? Det som er skummelt med det hele er jo drapsmenn går fri i samfunnet, og vi vet ikke hvem de er. Nå er begge disse sakene såpass gamle at drapsmannen mest sannsynlig har gått bort. Jeg skal ikke påstå at det sitter mange uskyldige i fengsler i Norge, men noen er det kanskje. Og vi vet at det er flere i utlandet. Blant annet har vi saken gående nå om Teodora Vasquez som er dømt til 30 års fengsel for abort – men hun tok ikke abort, barnet hennes var dødfødt. Du kan lese saken her.

Neste uke kommer det en ny sak om justismord, følg med!


#justismord #krim #kriminteressert #norge #lilandsaken #moensaken

Kilder: VG, Aftenposten, adressa.no, snl.no, Fredriksstad Blad, Wikipedia og Nrk. Bilder: VG, adressa.no, Fredriksstad blad og Nrk.

Lesja-saken

Det var en kald februardag i 1987, nærmere bestemt den 10 februar. Ingrid Marie Skotte var på vei til sentrum i Lesja, for å møte kjæresten sin. Så langt kom hun aldri. Unge Ingrid Marie på bare 14 år fikk en grusom slutt på livet denne dagen. Hennes fremtid ble brått avsluttet på verst tenkelige måte, og igjen satt familie, venner og et bygdesamfunn i sjokk.

Saken får enorm oppmerksomhet i norske medier. Familien ber flere ganger om at dem som vet noe om Ingrid Marie må melde seg til politiet. 
Den 12 februar 1987 lyder VG’s forside slik; «Skulle noen holde min datter fanget, ber jeg: slipp henne fri!», den desperate uttalelsen kommer fra faren til Ingrid Marie. 

Ingrid Marie valgte å haike til Lesja sentrum denne dagen. Hun skulle møte kjæresten sin på en kafé kl 17.00, men hun møtte aldri opp. Politiet kontaktes senere den kvelden, og de forstår raskt at noe kriminelt må ha skjedd.

Mange observerer Ingrid Marie mens hun vandrer haikende langs veien til sentrum. Flere mener de har sett at en rød bil plukker henne opp. Store leitemannskaper blir satt i gang, og politiet kan etterforske rundt denne røde bilen som flere har nevnt. 

Mange dager går uten at Ingrid Marie blir funnet. Bygdesamfunnet blir mer og mer skremt, og familien sitter igjen uten svar. Ikke før 21 mars blir en kropp funnet langs Dyrkornstranda på Sunnmøre. Avstanden til Lesja fra Stordal og Dyrkornstranda er over hele to timer med bil. Allikevel viser det seg at personen som er funnet er Ingrid Marie. 

Obduksjonen viser at Ingrid Marie har blitt voldtatt og kvelt. 

  

Det har kommet inn tips til politiet om at en mann ved navn Per Otto Stenvåg kan stå bak drapet på den unge jenta. Politiet tar ham inn til avhør, og den 29 april tilstår han. Per Otto var en vanlig mann, og han hadde barn med sin kone som han på daværende tidspunkt hadde skilt seg fra.

I oktober 1987 ble Per Otto dømt til 21 år i fengsel, noe som er veldig mye sett i betrakning til andre som har blitt dømt for drap i Norge. Han sonet aldri hele straffen sin, han tok livet av seg et knapt år senere. Per Otto hang seg i fengselscellen. Om han hang seg fordi han ikke kunne leve med ugjerningen sin, eller av andre grunner, får vi aldri vite.

Kilder: dagbladet, VG, wikipedia og adressa.no. Bilder: kxweb.no og scanpix.no.

#kriminteressert #truecrime #krim #norge

Faiza-saken

I februar 2010 fikk politiet et telefon fra en desperat, ung kvinne innelåst i et bagasjerom. Telefonsamtalen kom fra Faiza Ashraf. Hun ble kidnappet fra en bussholdeplass i Bærum den 3 februar. Tre uker senere ble hun funnet drept i nærheten av Asker. Dette er historien om Faiza.

Faiza var på vei til jobb den dagen hun ble kidnappet. Politiet klarte ikke å spore samtalen da hun ringte dem fra bagasjerommet. Faiza nevnte navnet på den hun trodde sto bak kidnappingen da hun ringte, noe som hjalp saken videre, hun ga også en god beskrivelse av mannen som kidnappet henne. Shamrez Khan og Håvard Nyfløt ble fengslet for drapet, jeg velger å publisere navnet på gjerningsmennene fordi det uansett er så enkelt å finne på nettet. Nyfløt ble dømt til 17 års fengsel (for kidnapping og drap), og Khan fikk 8 år (for kidnapping med døden til følge). 

Håvard tok på seg oppdraget å kidnappe Faiza. Han innrømte drapet, men påsto at det var et uhell. Faiza ble funnet nedgravet i en skog i Asker. 

Khan var forelsket i Faiza, men hun avviste ham gjentatte ganger, noe som resulterte i trusler og forfølging fra Khan sin side. I følge Nyfløt skulle han bare kidnappe Faiza slik at Khan skulle få prate med henne. Denne forklaringen trodde ikke retten på, de mente at planen var å drepe henne. Khan hadde også tatt kontakt med flere rusmisbrukere året før drapet, for å prøve og få dem til å kaste syre i ansiktet på Faiza. Det viste seg også at Nyfløt gravde graven i Vestmarka i Asker flere dager før drapet fant sted. Faiza ble frarøvet livet på verst tenkelige måte, kun fordi hun avviste en mann som var forelsket i henne. Det kan virke som at Khan tenkte at hvis han ikke fikk henne, så skulle ingen andre få henne heller.

Nyfløt skyldte masse penger, og en av forklaringene hans til politiet var at han følte han måtte drepe henne på grunn av gjelden. Khan skal ha krevd at Nyfløt gjort opp gjelden sin, og det kan være grunnen til at den daværende 25 åringen valgte å ta livet av Faiza. 

Selv om drapet etter all sannsynlighet var planlagt, fikk Khan allikevel alt for kort fengelselsstraff. Planleggingen var vanskelig å bevise. Drapet hadde nok aldri funnet sted hadde det ikke vært for Khan, derfor er det merkelig at han fikk så kort straff. Bare 8 år for bestillingen og planleggingen av drapet på en 26 år gammel kvinne. 

Nyfløt endret forklaring gjentatte ganger. En annen merkelig forklaring som Nyfløt kom med, var at han egentlig planla å drepe Khan med Faiza som vitne. Nyfløt var stor tilhenger av tv-serien Dexter, som handler om en seriemorder som tar livet av kriminelle. Han mente at når Khan kom med forespørselen om kidnapping, så anså Nyfløt han som en ond mann som måtte tas av dage. Grunnen til at det ikke gikk som planlagt, var fordi Nyfløt bandt en strips rundt halsen på Faiza, en strips som satt altfor stramt og resulterte i kvelning.

Det er helt grusomt at så mange kvinner blir drept av menn verden over. Ofte er det sjalusi og hevngjerrighet som gjør at de utfører drapet.

Hva får menn til å ta livet av kvinner kun fordi de ikke vil ha dem? 

#truecrime #kriminteressert #norge #krimblogg

Kilder: VG, Aftenposten, Dagbladet og Nrk.  Bilder: tv2.no og vg.no.

Sporløst forsvunnet

Daglig forsvinner det personer verden over. Hvor blir det av alle disse? Er de fleste utsatt for en kriminell handling eller har de forsvunnet av fri vilje?

Årlig mottar det norske politiet rundt 1800 meldinger om savnede personer. De fleste blir funnet og saken får en oppklaring, men mange saker står fortsatt uoppklart i Norge i dag.

Hovedgrunnen til at noen forsvinner er psykisk sykdom, men noen forsvinner også fordi de ønsker å starte et nytt liv,  og noen er utsatt for noe kriminelt. I oktober 2014 var det 619 savnede personer i Norge og 57 uoppklarte drapssaker. Statistikken rundt om i verden er betraktelig mye høyere. I følge USA Today er 90.000 personer savnet til enhver tid i USA, og en tredjedel av drapssakene i USA forblir uoppklarte. Ser vi på statistikken i andre land, har vi helt klart en god rate på antall oppklarte drap i Norge.

Det er ingen tvil om at forsvinnssaker hvor den som er forsvunnet er en stor belastning for pårørende. Ikke bare sitter de igjen med spørsmålet om hvor vedkommende befinner seg, men de lurer også på om vedkommende fortsatt lever. 

Hvis man går inn på Wikipedia og ser på oversikten over uoppklarte drapssaker i Norge finner man en ganske lang liste, en liste med drapssaker som går helt tilbake til 1934. 

Saken fra 1934 handler om Edward Rustad, og saken blir omtalt som Norges første «gangsterdrap». Hollekim saken er også et av mange mysterier i vårt langstrakte land, Astrid Aardal forsvant i januar 1958 og ble aldri funnet. Sigurd Hollekim tilsto drapet i 1963, men advokaten hans mente at tilståelsen var falsk og Hollekim ble dermed frikjent av retten. Men hvor ble det av Astrid Aardal?

Det er merkelig å tenke  på at noen kan være forsvunnet i 59 år uten at et lik eller spor fra personen blir funnet. Hvis man forsvinner av egen fri vilje, var det kanskje enklere for 50 år siden enn i dag. I dag er det kameraer og mange andre elektroniske spor som kan legges igjen. I tillegg blir det store medieoppslag når spesielt unge personer forsvinner. Bildet av personen kan blir spredt over hele verden, men for 50 år siden ble det nok ikke spredt mange bilder rundt omkring av forsvunnede Astrid. 

Videre følger flere saker, blant annet drapet på Ronald Ramm, som du kan lese mer om her, forsvinningen rundt Therese Johannessen og drapet på Trude Espås. Alle sakene er forferdelige saker som er et bevis på at vi mennesker kan være ganske så grusomme. Og et sted der ute sitter flere drapsmenn, som kanskje ikke engang har dårlig samvittighet for det de har gjort. Det sitter også pårørende der ute, som kanskje aldri vil få svar.

#truecrime #kriminteressert #krimblogg #crimeblog

Hvor ble det av Bjarne Eide?

Det er 17 år siden Bjarne Eide forsvant. 17 år uten svar for familien hans. For hva skjedde egentlig med Bjarne?

18 juni 2000 var Bjarne på fest på Karmøy. Han forlot festen for å ta en taxi til sentrum med vennene sine. Taxien kom, men Bjarne oppdaget at han hadde glemt lommeboka si. Han gikk tilbake til festen, men lommeboka var ikke å finne. Den siste sikre observasjonen av Bjarne er på en sykkelsti sørover på øya. En rekke personer så Bjarne på sykkelstien, og flere sier at han så medtatt og «jævlig» ut, men hva som menes med «jævlig» har familien aldri fått svar på. Men det ble også sagt at det så ut som Bjarne ikke hadde det bra.

Familien sitter igjen uten et spor, ingen grav å gå til. Hvordan kan noen sporløst forsvinne?

For noen år tilbake fikk broren til Bjarne et nytt tips i saken. Broren hans hadde blitt observert på et sted som heter Avaldsnes en gang mellom kl. 23.00-02.00 den natten han forsvant, men ingen vet hva han gjorde der. Tipset gikk ut på at Bjarne hadde banket på døra til tipseren, og at hans datter visste hvem Bjarne var. Bjarne ble også observert på stedet Torvastad senere på natten.

Familien uttalte i år 2002 at de er sikre på at noe kriminelt skjedde med Bjarne, og at vitneforklaringer og andre spor er fulgt dårlig opp av politiet.

Omtrent på samme tid som observasjonene av Bjarne ble gjort på sykkelstien, får en venninne av Bjarne en tekstmelding på sin mobil. Det tyder på at avsenderen av teksmeldinga kanskje ønsker å ta sitt eget liv. Man tror at tekstmeldingen er fra Bjarne, siden han tidligere på kvelden får låne telefonen til en kamerat, ettersom hans egen mobil er borte. Broren til Bjarne tror at noen andre også kan ha sendt tekstmeldingen.

En av teoriene til familien er selvmord, men samtidig uttaler de at de trodde de kjente Bjarne godt nok til å vite at han ikke kunne ha tatt livet av seg. Før Bjarne forsvant, forsvant også en kamerat av han. Bjarne sa den gangen at det å ta liv av seg uten at noen kan finne deg var det verste man kunne gjøre mot venner og familie. Hvorfor skulle Bjarne da valgt samme metode selv?

I 2001 kom et nytt spor i saken. En sko som muligens tilhørte Bjarne blir funnet ved en båthavn. Det ble ikke funnet DNA på skoen, og den bar preg av å ha ligget lenge i vannet. Tilhørte denne skoen Bjarne? Betyr det i så fall at han enten tok sitt eget liv, eller ble offer for en kriminell handling, for og så havne på sjøen?

Saken om Bjarne gikk på Åsted Norge sent i september. Etter sendingen fikk broren hans et nytt tips i saken, tipset går ut på hva som skjedde på Torvastad den natten han forsvant.

Vi får håpe Bjarnes familie en dag få svar på hva som har skjedd.

#truecrime #kriminteressert #krimblogg

Kilder: nrk.no, hnytt.no, vg.no, tv2.no. Bilde: Haugesunds avis.