Forrige helg var jeg i Danmark, og vi tok turen innom en forlatt kirkegård som lå på en klippe. Det var også en kirke der før, men den har rast utenfor klippen. Selv om bilder fra kirkegårder ikke akkurat er typisk krim, tenker jeg at bloggen skal være allsidig, så jeg fikk lyst til å dele bildene med dere likevel. Synes de ble ganske kule, hva synes du? Alle bildene er tatt av meg.
De to siste bildene ble mine favoritter!
#bilder #kirkegård #krimblogg #kriminteressert #danmark
Dette innlegget tar for seg del 2 av en liten serie jeg skal skrive om, nemlig den mørke historien bak mentalsykehusene i Norge. I siste innlegg var det Gaustad sykehus som fikk gjennomgå, innlegget kan du lese her, denne gangen er det Lier mentalsykehus jeg tar for meg. God lesning!
Lier mentalsykehus åpnet i 1926. Sykehuset besto opprinnelig av tolv bygninger, men i 1985 ble fire av disse stengt. Flere ble stengt utover 90-tallet. I dag er tre av bygningene fortsatt i drift. Lier mentalsykehus har mange historier rundt seg, noen av de gamle bygningene står enda og flere besøker disse hver år, i håp om å se et skrømt eller to. Jeg har selv vært der for noen år tilbake, og det er et ekkelt sted.. flere dokumenter og apparater lå igjen på sykehuset da jeg var der, akkurat som om noen forlot det i all hast.
En rekke bloggere og forfattere har skrevet om Lier mentalsykehus, så jeg er absolutt ikke den første. Jeg har også lest boken til Ingvar Ambjørnsen, en roman som skildrer tiden han selv jobbet på sykehuset. Boken heter 23-salen og er et lesertips fra meg! En veldig trist bok som beskriver hvordan pasientene faktisk hadde det. Et lite utdrag fra boka:
«Det første møtet med salen. Var det noe rart han hadde reagert? Det første som møtte ham da hun låste dem inn var stanken. Menneskedritt og piss, svette og oppkast. Sigurd som lå som et kadaver på innsiden av døren, blind og jævlig, med skallen full av gammel syfilis. Gamlingen var naken fra livet og ned.»
I tidsrommet 1945-1974 ble det utført en rekke forsøk med både lobotomi og LSD på Lier. Det ble også testet ut nye medikamenter på pasienter og forskning med radioaktive isotoper, i tillegg døde en rekke pasienter under ECT-behandling.
På 30-tallet døde flere pasienter på Lier, av andre årsaker enn ECT-behandling. Sykehuset drev som kjent med eksperimentell behandling, og flere av dødsfallene var forårsaket av en sovekur. Behandlingen skulle virke beroligende. Flere leger frarådet denne kuren, men den ble brukt likevel. Pasientene fikk et narkotisk stoff som gjorde at dem sovnet. De ble vekket hver dag for å få flytende føde, for og så bli lagt i søvn igjen, dette kunne pågå i flere uker. Mesteparten av pasientene som ble utsatt for dette var kvinner. Snakk om frihetsberøvelse.
I dette innlegget ønsker jeg også å skrive litt om hvordan psykisk syke generelt ble behandlet i Norge før i tiden, og ikke begrense meg helt til Lier. På 1400-tallet ble syke mennesker ofte brent på bålet eller druknet i forbindelse med den såkalte heksejakten.
På 1500-tallet begynte vi å sperre disse menneskene inne. Selvfølgelig ikke med behandling, de ble kun sperret inne så de ikke lenger var synlig for den friske befolkningen. Ute av syne, ute av sinn.
På 1600-tallet oppsto det en slags behandling. Sultekurer og abeidskurer ble benyttet, flere leger mente også at man kunne kurere det meste av sykdommer ved å påføre pasientene en ny sykdom, med andre ord; kontrasykdommer. Derfor ble flere psykisk syke påført piskeslag med brennesler, lopper og byller.
Flere grusomme behandlinger fortsatte frem til det på 1800-tallet kom en «Sinnssykelov», les mer om dette i mitt forrige innlegg. Da denne loven kom ble Gaustad sykehus bygget, og her begynner historien jeg skriver om i disse innleggene.
Selv om jeg har problemer med å tro på gjenferd og «spøkelser», er det ikke vanskelig å tro at det sitter en fæl energi igjen på Lier, etter årevis med det jeg vil kalle mishandling av pasienter; lobotomering uten bedøvelse, beltelegging, isolat og testing av nye medikamenter blir det ingen god energi. Fantasien løper også litt løpsk når man er der og ser de forfallende lokalene.
Som med mange andre norske mentalsykehus er det vanskelig å finne historie, mye er nok også vandrehistorier, selv om det kan ligge litt sannhet i alt det vi hører. Som nevnt tidligere skildrer boken til Ingvar Ambjørnsen hva som har skjedd mellom veggene på Lier, og selv om det kanskje blir lagt lokk på i dag vet vi at sannheten var grusom. I neste innlegg i denne serien vil jeg nok ta for meg et utenlandsk mentalsykehus, der finnes det mer historie og fakta.
Hva tenker du om behandlingen av psykisk syke mennesker?
#mentalsykehus #psykisksykdom #krimblogg #kriminteressert
Kilder: nrk.no, beatelill.blogspot.com, ndla.no, wikipedia.org. Bilder: wikipedia, flickr.com, pinterest, everyday health.
Del 1.
Mentalsykehusene i Norge har ofte en mørk historie, med mishandling av pasienter, lobotomi og andre grusomme hendelser. Pasientene ble ofte brukt som forsøkskaniner til både det ene og det andre, og dette langt ut i vår tid. Den siste lobotomien i Norge ble utført i 1974 . Etter ønske fra en leser skal jeg skrive om litt av denne historien. Jeg vil ta for meg forskjellige mentalsykehus i hver del, denne første delen tar for seg Gaustad sykehus. God lesning!
Gaustad sykehus åpnet i 1855. Det var da det eneste og første statlige sykehuset i Norge som behandlet psykisk syke mennesker, men på den tiden ble de ofte bare kalt sinnssyke eller gale. Sykehuset ble bygget etter ønske fra legen Herman Major. Legen hadde gjort undersøkelser på hva slags forhold psykisk syke mennesker i Norge levde under, og undersøkelsene viste mye forferdelig. Han fikk da innført loven som sa at mennesker med psykiske lidelser ble et eget fag under helsevesenet, og det var slik Gaustad sykehus ble bygget. Litt ironisk er nå dette, at Major hadde en slik omsorg for psykisk syke pasienter, når de under oppholdet ble utsatt for en rekke overgrep, blant annet lobotomi.
Nå i nyere tid har det også blitt skrevet om overgrep på Gaustad sykehus, blant annet om en kvinne som ble beltelagt på sykehuset i to år. Det ble åpnet et tilsynssak angående denne kvinnen, les mer om saken her. I flere andre land blir personer med psykiske lidelser fortsatt behandlet svært dårlig, og flere steder blir slike sykdommer sett på som en skam, slik det også var i Norge før i tiden. Det er ikke noe å legge skjul på at psykisk syke mennesker fortsatt blir behandlet dårlig i Norge i dag, blant annet med elektrosjokkbehandling og beltelegging.
Nrk har tidligere skrevet om en kvinne ved navn Merete, som ble psykisk syk i 1953. Da ble hun først innlagt på et sykehus i København, men ble senere tvangsinnlagt på Gaustad sykehus. Hun ble utsatt for sjokkbehandling (som fortsatt utføres i Norge i dag), og hun fikk ikke samtaleterapi som hun selv ønsket, sjokkbehandlingen var ikke samtykkende fra Merete sin side. Ettersom behandlingen ikke var noe hun ønsket, protesterte Merete kraftig, dette resulterte i enda verre behandling.. blant annet dobbeltsjokk og store doser insulin, insulinet ble gitt for å «dekke over pasientens motstand», som det står i journalen hennes. I 1954 klarte hun å rømme fra Gaustad sykehus, hun kom seg tilbake til Købehavn og fikk i stedet samtaleterapi, men Merete har hatt flere helseplager etter oppholdet på Gaustad og hun kan den dag i dag fortsatt våkne av mareritt.
Under krigen ble det utført mange medisinske eksprimenter på Gaustad, dette på mennesker som naziene mente at ikke var verdt noe, uregjerlige, avvikende psykisk syke mennesker. På 90-tallet kom det beviser som så dagens lys, disse fortalte oss at 24% av menneskene som ble utsatt for lobotomi døde. Det er grunn til å tro at de resterende 76% som ble utsatt for lobotomi ble ødelagt for resten av livet, denne behandlingsformen har sjeldent brakt med seg noe positivt.
Arnold Juklerød
Saken om Arnold Juklerød er også en kjent sak fra Gaustad sykehus. I 1968 ble Juklerød valgt til å lede en aksjon mot nedleggelsen av Holtane skole i Kragerø, han mente at nedleggelsen stred i mot loven. Han skaffet seg da en skrivemaskin og skrev en rekke leserinnlegg angående nedleggelsen til flere aviser. Tre år etter aksjonen kom han i konflikt med sin kone og dette endte med at han ble tvangsinnlagt i 1971 med diagnosen «Paranoia, religiøs kverulant type». Han tok da opp kampen med psykiatrien i Norge, noe som resulterte i at han mistet både jobben og familien. I 1995 innrømte staten at Juklerød sine «vrangforestillinger» angående nedleggelsen av skolen var riktige. Da han ble utskrevet fra sykehuset i 1985 nektet han å fjerne seg fra sykehusområdet fordi de ikke ville fjerne hans diagnose. Frem til han døde oppholdt han seg på sykehusområdet i telt og brakker som en protest mot det norske helsevesenet.
Norge ligger i dag svært høyt på antall tvangsinnleggelser i forhold til innbyggertall, spesielt sammenlignet med våre naboland. Det kan være de forskjellige lovene i Norge og andre land som gjør at vi rangerer høyere på statistikken, men det kan også være at vi i Norge har lettere for å tvangsinnlegge mennesker enn i andre land. Psykiatrien i Norge skjuler mange mørke historier, det var heller ikke lett å finne historien bak Gaustad sykehus, selv om vi vet at den er der. Nå skal jeg ikke bli helt konspiratorisk her, men jeg tror også at mye av denne historien er skjult fordi «staten» rett og slett ikke ønsker at vi skal vite, kanskje også fordi flere berørte (både personer som har vært innlagt og demmes pårørende) har krav på en offentlig unnskyldning og erstatning for det som har skjedd. Man kan jo tenke seg til hvor dyrt det ville blitt om alle som er utsatt for lobotomi skulle fått erstatning..
Jeg håper dere likte dette innlegget, flere kommer i dagene fremover, neste innlegg vil være om Lier mentalsykehus.. så følg med! Kommenter gjerne hva dere tenker og mener om psykiatri historien i Norge, og kom gjerne med flere tips til hva jeg kan skrive om, håper du som ønsket at jeg skrev om nettopp dette er fornøyd hittil!
Innlegg del 2 er nå publisert, og det tar for seg Lier mentalsykehus, les det her.
#mentalsykehus #psykisksykdom #krimblogg #kriminteressert
Kilder: norgeshistorie.no, nrk.no, wikipedia.org, nyhetsspeilet.no, bilder: wikimedia commons og lokalhistoriewiki. Bilde av Juklerød, link her
En sjelden gang innimellom hører vi om barn som dreper. Heldigvis skjer dette svært sjeldent i Norge, faktisk så sjeldent at det ikke finnes noen statistikk på det. Ofte er det en ulykke når barn dreper barn, vi har blant annet hørt om foreldre som lar skytevåpen ligge ladd foran barna, og at et av dem klarer å skyte f.eks. en av sine søsken, en grusom ulykke som heldigvis heller ikke skjer så ofte.
Men det finnes noen saker hvor barn har med vilje drept andre barn. Blant annet saken jeg skal skrive om nå. Saken om Jon Venables og Robert Thompson på ti år som i 1993 drepte to år gamle James Patrick Bulger.
De to eldre guttene fant to år gamle James på et kjøpesenter. Hans mor var distrahert og de klarte å lure gutten med seg. De tok med seg gutten på en 4 km lang gåtur, og på veien ble de observert av 38 personer. Ingen av disse tok guttene med seg til politiet, men flere pratet med dem. Da forklarte guttene at de var søsken, hadde gått seg vill og var på vei til politistasjonen.
Like ved Walton Lane politistasjon nådde guttene en jernbanelinje. Her startet det grufulle drapet. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, men den lille gutten ble torturert på grusomt vis og muligens seksuelt misbrukt. Guttene tok James med seg til en jernbanelinje nettopp fordi de hadde planer om å skjule drapet, og ønsket at politiet skulle tro at lille James var blitt påkjørt av toget. Dette skjedde også, men obduksjonen viste at gutten var død før han ble truffet av toget. Det tok to dager før James ble funnet.
Det var tydelig at guttene hadde planlagt drapet. Overvåkning fra kjøpesenteret der guttene lurte James med seg, viser at de observerte flere yngre gutter og vurderer hvem de kan kidnappe. En av guttene fortalte politet at det var sant at drapet var planlagt. De stjal også flere ting på kjøpesenteret før de kidnappet James. Noen av tingene de stjal ble brukt under drapet og ble funnet på åstedet.
Det ble i retten kastet mest mistanke mot Thompson, og at han var den som utførte mesteparten av handlingene. En av dem som var delaktig i rettssaken beskriver Thompson som en av de mest skremmende barna han noensinne har sett, og Thompson ble sammenlignet med eventyrkarakteren Pied Piper.
Guttene ble dømt som voksne i retten, og det var mye frem og tilbake angående straffen de burde få. I 1999 tok advokatene til guttene opp med European Human Rights Court at guttene ikke hadde fått en rettferdig rettssak, ettersom de var barn da rettssaken pågikk, men likevel ble behandlet som voksne. I 2001 ble guttene sluppet løs og det ble antatt at de ikke lenger var en fare for samfunnet. De ble satt i vitnebeskyttelsesprogrammet og lever i dag på hemmelig adresse med nye navn begge to.
I 2010 ble Venables dømt for besittelse og deling av barnepornografi, han fikk da to år i fengsel.
Det er mange grunner til at barn kan drepe. Jeg tror ikke på at man blir født ond, men jeg tror at psykisk sykdom kan gjøre at man dreper, uten at det er noen spesiell grunn for at man har blitt syk. Det sies at pedofile ofte selv har blitt utsatt for seksuelt misbruk. Kanskje det har skjedd noe i livene til Venables og Thompson som er grunnen til at de selv muligens misbrukte en liten gutt seksuelt. Det er nok mange grunner til at barn kan drepe, men i denne saken er det ingen tvil om at guttene er alvorlig syke, og de burde kanskje aldri ha blitt sluppet ut. Venables vet tydeligvis fortsatt ikke forskjellen mellom rett og galt ettersom han lastet ned barneporno. Burde slike mennesker være ute i samfunnet? Hvis man også leser detaljene rundt drapet på James, så forstår man hvor grufull denne saken er og at guttene som gjorde dette har alvorlige psykiske problemer.
#truecrime #krim #kriminteressert #krimblogg
Kilder: side3.no, wikipedia.org. Bilde: pixabay.com
Arnfinn Nesset jobbet som sykepleier i Sør-Trøndelag og ble på 80-tallet dømt for drapet på hele 22 mennesker. Metoden han brukte var å gi sine pasienter medikamentet Curacit. Noen år etter at Arnfinn Nesset ble ansatt som sykepleier på et sykehjem i Orkdal skjedde det flere mistenkelige dødsfall, og flere ble etterforsket. Etter et par år med etterforskning ble han dømt til 21 års fengsel for drapene han begikk. Påtalemyndighetene hadde ingen klare bevis, og hele saken var bygget på indisier. Nesset har hele tiden ment at han var uskyldig, og derfor er det heller ingen som vet hva motivet hans for drapene var. Nesset sonet 12 av 21 år, og slapp ut av fengsel i 2004. Han lever nå på hemmelig adresse et sted i Norge.
Arnfinn Nesset tilsto til politiet å ha drept menneskene, men han trakk senere tilbake tilståelsen. Journalisten Jon Hagen fra Nrk, som var tilstede under rettssaken til Nesset mener at bevisene var svake. Han sier til Nrk at Nesset fremsto som en «lidende sjel» under rettssaken, og at han hadde et kroppsspråk under saken som viste at han følte seg «uskyldig og forfulgt».
Som skrevet tidligere ble det aldri avdekket hva som var motivet for å drepe eldre mennesker. Kanskje mente han selv at han gjorde dem en tjeneste ved å ta livet av dem? Det er det ingen andre enn han selv som vet.. 128 mennesker vitnet om livet hans, kollegaer, familie, psykiatere og flere. Men retten syntes Nesset var like vanskelig å forstå selv etter alle vitneforklaringene. Nesset gjorde ikke stort ut av seg under rettssaken. De få gangene han viste følelser var det stort sett medlidenhet med ham selv.
I 1977 var da Arnfinn kjøpte medikamentet Curacit for første gang, etter det vi vet. Medikamentet har ingenting på et sykehjem å gjøre, så ryktene begynte og få fart på seg. De ansatte på sykehjemmet sladret om mistenkelige dødsfall som Nesset kanskje kunne stå bak, men lite visste de om at mistanken demmes var berettiget. Noen av beboerne på sykehjemmet hadde uforklarlige nålestikk, og selv om de ansatte observerte Nesset gå inn og ut av flere av beboernes rom var det ingen som slo alarm.
Ikke før tre år senere ble det oppdaget at Nesset hadde tuklet med en resept til apoteket og bestilt Curacit i mistenkelige store mengder, flere ganger. Det ble krevd en forklaring til alle disse bestillingene på medikamentet. Og Nesset sin forklaring om at medikamentet var bestilt for å avlive en hund, ble ikke sett på som troverdig. Det var først da politiet ble koblet inn.
Det tok ikke lang tid før både norsk og utenlandsk presse stormet til den lille byen Orkanger. Saken gjorde sterkt inntrykk på hele tettstedet, de fleste i byen hadde jo venner og familie boende på dette sykehjemmet. Det ble naturlig at flere stilte seg spørsmålet om at nettopp demmes kjære eldre sletning var blitt tatt av dage av Nesset.
Det har gått mange år siden denne saken, men den er fortsatt et sårt tema for mange av Orkangers innbyggere.
Hva tror du er grunnen til at han tok livet av forsvarsløse, eldre mennesker?
#sykepleier #kriminteressert #truecrime #krimblogg
Kilder: wikipedia.org, vg.no, nrk.no, adressa.no
Ordet justismord er når en person blir dømt for en forbrytelse den personen ikke har begått. Ordet justismord ble først brukt på «kriminelle» som ble feilaktig dømt til dødsstraff, derav justismord. Men ettersom dødsstraff ikke lenger finnes i Norge og har blitt avviklet flere steder i verden, brukes nå ordet på alle betegnelser av personer som blir feilaktig dømt i en kriminalsak.
Mange har nok blitt utsatt for justismord opp gjennom tidene, spesielt på den tiden vi ikke hadde DNA og andre etterforskningsmetoder som kan fakke en kriminell. Saken mot Alfred Dreyfus i 1894 er en av de mest kjente justismordsakene. Franskmannen Dreyfus ble dømt for spionasje og landsforræderi mot sitt eget land til fordel for Tysland, men ble til slutt frikjent.
Dessverre er det sjeldent det får alvorlige konsekvenser for personer som bevisst har påvirket en kriminalsak slik at en person blir feilaktig dømt, for eksempel hvis politiet planter bevis. Denne typen kriminell handling har også liten strafferamme i Norge. For å bli straffet for justismord kreves det bevis, og det er ofte vanskelig å bevise at noen har gjort noe slikt bevisst. Derimot har flere blitt utsatt for justismord i Norge..
Fritz Moen ble i 1978 dømt for drapet på Torunn Finstad og i 1981 dømt for drapet på Sigrid Heggheim. Moen hadde ikke begått noen av disse drapene som han satt 18 år i fengsel for. Fritz Moen var blant annet døvstum og han var funksjonshemmet, og det er kanskje derfor det var enkelt å legge skylden over på han..? Under rettssaken reiste Moen sin advokat (Olav Hestenes) seg opp og uttalte «for første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord».
Etter at privatetterforsker og journalist Tore Sandberg engasjerte seg enormt i saken på 1990 tallet, ble Moen først frikjent for det ene drapet i 2004 og for det andre drapet i 2006, da en mann innrømte på sitt dødsleie at det var han som hadde begått begge drapene. I 2006 var Fritz Moen allerede død, så han ble i live aldri frikjent for det siste drapet.
Etter sin død ble det utbetalt 20 millioner i erstatning til Fritz Moen, disse pengene gikk til Conrad Svendsen senter, som Moen hadde et nært forhold til. I 2008 uttalte daværende justisminister Knut Storberget:
«Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for. Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida».
Advokat Elden og Tore Sandberg ved graven til Fritz Moen
Liland ble dømt for drapet på to personer. I 1969 ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen drept (mest sannsynlig med øks) i Fredrikstad. De var alle en del av et tungt rusmiljø. Tre personer ble pågrepet av politiet, to ble sluppet fri, mens Liland måtte sone straffen. Etter å ha sonet dommen ble han frifunnet i 1994, og det var tydelig at et justismord var begått, saken er i dag fortsatt ikke oppklart. Mye ble gjort feil i Liland-saken, blant annet var de to drepte observert i live 22 desember, det var også registrert aktivitet i leiligheten de ble drept i den 22 desember. Allikevel ble det hevdet at drapene kunne ha blitt begått den 22 desember, og det var kun denne datoen man kunne knytte Liland til drapene. I begynnelsen av etterforskningen ble det antatt at drapene ble begått mellom 23-24/12.
Liland fikk over 13 millioner i erstatning. Han fikk ikke stor nytte av pengene, da han døde i 1996, kort tid etter erstatningen ble utbetalt.
Dette var også en sak som Tore Sandberg engasjerte seg veldig i, og mange mener at hans arbeid er grunnen til at Liland ble frikjent.
I 1958 ble Torgersen dømt til livsvarig fengsel for drapet på Rigmor Johnsen. Han satt i fengsel i 16 år og ble løslatt i 1974. Torgersen begjærte saken sin gjenopptatt hele 6 ganger, men alle gangene ble det avvist. Senest i 2015 ble saken avvist av gjenopptakelseskommisjonen, og Torgersen døde derfor som en skyldig mann 18 juni 2015.
Både Torgersen selv og flere andre mener at han ble uskyldig dømt. Han hadde en del på rullebladet sitt og kom fra fattige kår. Blant annet hadde han tidligere begått vold mot politiet, tyveri, vold mot en eldre mann, innbrudd og voldtektsforsøk. Ikke akkurat Guds beste barn, men det betyr likevel ikke at han har drept noen.
Saken ble omstridt da selveste Jens Bjørneboe tok Torgersen i forsvar på 1970 tallet. Hans engasjement ble fulgt opp med en aksjon som samlet inn 5000 underskrifter som ønsket at saken hans skulle bli gjenopptatt. En journalist i VG utga på 70-tallet en bok om saken til Torgersen, og boken konkluderte med at han var skyldig. På 90-tallet begynte studenten Camille Eide også å engasjere seg, sammen med advokat Erling Moss skrev hun en bok der de mente at Torgersen var utsatt for justismord.
På Rigmor Johnsen sitt bryst ble det funnet et bittmerke, det var et av bevisene som skulle felle Torgersen. Fem rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at det etter stor sannsynlighet er Torgersen som har gitt Rigmor dette bittmerket. Derimot er det flere privat engasjerte sakkyndige som konkluderer med at det ikke er Torgersen sine tenner som kan ha avgitt bittmerket.
Det er ikke godt å si om Torgersen er uskyldig dømt eller ikke, og kanskje får vi heller aldri vite det..
Torgersen som nr. 3 i midten av bildet
Når det kommer til Viggo Kristiansen skal jeg trå svært varsomt. Han ble i 2002 dømt for voldtekt og drap på to små jenter i den kjente «Baneheia-saken» i Kristiansand. Handligene ble utført med Kristiansen sin kamerat, Jan Helge Andersen, og det var Andersen sitt vitnemål og innrømmelse som gjorde at Kristiansen ble dømt i saken. Kristiansen har alltid ment at han er uskyldig dømt og det er aldri blitt funnet tekniske bevis som knytter ham til saken.
Allikevel vil jeg påpeke at dette ikke betyr at Kristiansen er utsatt for justismord, men en kilde jeg leser sier at han ikke hadde alibi på tidspunktet, andre kilder sier at han hadde alibi, blant annet brukte Kristiansen telefonen sin på drapstidspunktet, og en ansatt i Telenor vitnet om at telefonen ikke kan ha vært i nærheten av åstedet når handlingene ble utført. Baneheia saken er en grusom forbrytelse og selv ønsker jeg ikke uttale meg om skyld/uskyld i denne saken.
Hvordan kan justismord skje?
Selv synes jeg at saken mot Liland og Moen er utrolig trist. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan de har tilbrakt store deler av livet for forbrytelser de ikke har begått. Det er flere spørsmål man kan stille seg selv; ble Moen og Liland utsatt for justismord fordi de er «de svake» i samfunnet? Ville Moen blitt dømt om han ikke var døvstum og funksjonshemmet? Ville Liland blitt dømt om han ikke var rusmisbruker? Ville de blitt frikjent om det ikke hadde vært for engasjementet til Tore Sandberg?
Det er skremmende og se hvordan «hvem som helst» kan bli utsatt for justismord. Heldigvis har vi kommet lenger med både DNA beviser og andre teknikker for å kunne fakke en drapsmann i 2017, og hadde sakene til Moen og Liland blitt begått i dag, hadde de kanskje aldri blitt dømt. Vi får håpe det ikke blir begått flere justismord i Norge, men for alt vi vet kan det sitte flere uskyldige dømte i fengsel i dette landet..
Hva tenker du om disse sakene?
#justismord #norge #truecrime #kriminteressert #krimblogg
Kilder: Aftenposten, Wikipedia, bilder: Pixabay, wikipedia
Hvis du likte Making a murderer (har du ikke sett den, gjør det!) er du kanskje interessert i flere true crime serier. Her kommer en liten oversikt over serier du kan strømme.
Making a murderer
Strømmes: På Netflix
En fantastisk dokumentar som hadde meg klistra til tv skjermen i flere dager. Dokumentaren handler om Steven Avery som blir utsatt for justismord og sitter i fengsel i flere år for drapet på Penny Beerntsen, DNA beviser frifinner han i 2003. I 2007 blir han igjen dømt for drapet på ei annen jente, Teresa Halbach. Dokumentaren tar for seg rettssaken hans, bevisene og generelt rundt livet til Avery familien. Anbefales på det sterkeste! Trailer kan du se under her.
Amanda Knox
Strømmes: På Netflix
Amanda Knox tilbrakte 4 år i fengsel for drapet på sin romkamerat Meredith Kercher. I 2015 blir Amanda frifunnet. Dokumentaren viser litt av rettssaken både mot Amanda og hennes ekskjæreste (Sollecito) fra når hun bodde i Italia. Den viser også flere intervjuer med både Amanda, politiet og Raffaele Sollecito. Dokumentaren viser hvorfor politiet så på Amanda som skyldig og den setter også spørsmålstegn ved politiets arbeid under saken. Dokumentaren er ikke like bra som Making a murderer, synes hvert fall jeg, men absolutt verdt og få med seg! Trailer under.
The Staircase
Strømmes: På VG-tv
Dokumentaren fokuserer rundt mannen Michael Peterson, som fant sin kone Kathleen død i bunnen av trappa i deres eget hjem. Michael mener at kona falt ned trappa, politiet mener at han dyttet henne. Dokumentaren viser rettssaken og også intervjuer med statsadvokaten, som er overbevist om at han er skyldig. Jeg har selv ikke sett denne enda, men har lyst til å begynne på den allerede til uken, om jeg får tid. Anmeldelser jeg har lest av dokumentaren sier at den er svært bra, kan oppfattes som noe treg i begynnelsen, men at den tar seg opp.
Paradise Lost: The child murders at Robin Hood Hills
Strømmes: På HBO Nordic
På 90-tallet blir tre gutter funnet mishandlet og drept West Memphis, USA. Rykter florerer rundt drapene og det sies at de har blitt drept i forbindelse med et satanistisk rituale. Noen ungdommer blir tatt av politiet som skyldige i saken, men de har svært få beviser. Dokumentaren viser detaljerte åstedsopptak, nyhetsklipp og originale reportasjer, som gir en detaljert beskrivelse av den berømte saken. Denne dokumentaren får deg til å ville rive av deg håret, akkurat som når du ser Making a murderer, fengende!
Gåten i Isdalen
Strømmes: NRK nett-tv
Jeg vet ikke helt om denne kan gå under «True Crime» dokumentarer slik som dem ovenfor her, men jeg velger og ta den med likevel. Du har kanskje hørt om Isdalskvinnen? Hun ble funnet død i Isdalen i Bergen i 1970. Den dag i dag vet fortsatt ingen hvem hun er. Men en populær teori er at hun var spion, og jobbet i Norge. Nrk har laget en liten miniserie med korte episoder om hva de faktisk vet om Isdalskvinnen, og per i dag venter seerne fortsatt på en ny episode. Den nye episoden kommer når Nrk har fått svar på de siste DNA testene tatt av Isdalskvinnens tenner, så saken er fortsatt svært aktuell. Se første episode her.
#truecrime #dokumentar #krim #kriminteressert #krimblogg
Har du sett noen av seriene? Hva synes du om dem? Kom gjerne med anbefalinger til True Crime dokumentarer som ikke er nevnt i denne innlegget!
Kilder: Trailere fra Youtube. Kilde til «Gåten i Isdalen»: Nrk.
